Jeg kom til å tenke på, her jeg står i storbyen med et hvitt, snørrete lommetørkle, på den morgenen vi våknet til nyheten om at han var død, Luciano Pavarotti. Det var den 6. september 2007, jeg hadde morgensendingen, nyheten flimret over flatskjermene. Jeg husker ikke nå hva som opprinnelig lå på spillelista, men Pavarotti var det ikke. Nyhetsansvarlig og jeg tok en kjapp avgjørelse: Jo, det kunne tenkes at folk var interesserte i siste nytt, også globalt, med tilhørende illustrert tonefølge. Så, vi pellet ut den formaterte innsatte låten og satte inn «Nessun dorma» etter et kort mellomstikk. Så dristig. Så improvisert. Vi var våte i øyenkrokene, både nyhetsoppleseren og jeg, ikke av stolthet over vår egen dristighet, men over å høre den avdøde mesteren dundre ut i eteren som om ingen død fantes.

Han var vel ikke verdens beste. Men han var én av de beste. Forlengelse av tankerekker: Så godt at det ikke skal kåres noen «Norges beste blogger» i år. Det var et helvetes pes. Nå kan vi ro’han ned og bare være oss selv fram mot jul.