Skogskyrkogården, Stockholm, Alla helgons dag, lørdag. Jeg kjenner ingen her. Ikke en levende sjel, og heller ingen av de døde. Hundrevis av mennesker i fart til og fra levende lys og tanker på de avdøde. Det er så mange mennesker at t-banestasjonen må reguleres av vakter, vi slipper ut og inn i puljer. Og døden er forlengst et kommersielt foretak, med pølseboder og hastig oppmonterte, halvvulgære salgsboder for gravlykter og kranser, for dem som liksom kommer hit ved en feiltakelse: «Åja, javisst, krans og lykt har jeg glemt å kjøpe» eller «Slapp av, vi kan kjøpe noe der oppe, det er alltid noen som selger noe.» Jeg kjenner ingen her, og jeg kjenner ingen tilhørighet. Ikke med dette. Ikke nå. Kanskje en gang. Vi skal jo alle samme vei, men den tid, den sorg, om det så er under torva eller med neste t-bane. Dette er mest et mas, med unger som vil hjem til lørdagsgodis-posen og forteller det i klare ordelag.
Denne dagen er innstiftet som «en samlingsdag för mindre betydande helgon som inte fått en egen plats i kalendern», heter det leksikalt. Et oppsamlingsheat, med andre ord. Det er litt som julaftens-gudstjenesten: En tradisjon for de mange, betydningsfull for de få.
Jeg hutrer til, liker meg utendørs. Vant med et utendørsliv, og så kommer den: Kveldståken kommer gråsvart, forhutlende, den er ubarmhjertig for den som ikke har forberedt seg med votter og skjerf. Og brått forstår jeg hva det er, hva det var de forsøkte å si oss, de som skrev, hva det var for slags spor de ville sette: Ta dagen i morgen. Gang på gang. Jeg synes jeg hører dem, enkelte av sjøulkene under torva: «Hva faen stårru her og henger for, gutt? Dette er da også en plass å tilbringe lørran. Spis pølsa di og kom’ræ avgårde nå.» Javisst. Er det noe vi levende har å lære av de døde, så er det å være fullt og helt på plass her og nå. Vi skal alle samme vei, men den tid, den sorg.
Hvor tar du det fra, Jakob? Den er utrolig bra.
Men, hva er Skogskyrkogården?
Skogskyrkogården er en diger kirkegård og minnelund sør for bysentrum, t-banelinje 18 mot Farsta Strand. Ta med hodelykt, det er bekmørkt utenfor gangveiene på kveldstid. Takk skal du ha, Audun.
hei:) ville bare si at du inspirerer meg og at jeg legger deg til på inspirasjons blgg hoppen min!:) mvh
renate
http://thegrandproject.blogspot.com/2011/11/day-188-la-deg-inspirere.html
Veldig hyggelig.
Æ får ondtgodt i hjerte mett, fantastisk bra hr Arvola – tusen takk!!!
Fint. God helg videre, og velkommen hit til bloggen!
Jeg liker at du våger å trekke frem dette med tilhørighet. Her i Hammerfest har det blåst så mye i dag, at jeg regnet med at det var vanskelig å få fyr på lysene på kirkegården. Jeg valgte å bli innendørs. Det var en litt merkelig følelse å sitte hjemme, ettersom jeg tenkte at de aller fleste dro på kirkegården i dag. Nå har jeg funnet svaret i blogginnlegget ditt, om hvorfor jeg ble hjemme. Fin film forresten, Jakob. Har allerede sett den flere ganger.
Tilhørighet. Ja. For meg var det plutselig som om noe ble for påtatt, for kommersialisert, for upersonlig, for late-som-sorg. Jeg så jo ingen sorg. Jeg så bare en masse stress, en mengde mas, hastighet, klokke-bestemt påtatthet, jeg ble jo rammet av det selv: Når går neste t-bane? Jeg var der en god stund, men til tross for det: Jeg så ingen tårer, ingen som stod ved noens gravsted. Ikke greide jeg å føle noe slikt, jeg heller. Det var snarere, som jeg skriver, en lengsel mot morgendagen.
Jeg kjenner – som du – og som de fleste av oss, heldigvis og dessverre – mange mennesker på kirkegårder. I Finnmark på julaftens tidlige ettermiddag kunne vi vandre i sprengkulda langs gravsteder, møte folk med røde øyne, nikke, hilse kort, selv være på vei ned langs bjørkealleer til dem vi en gang kjente. Sette ned et lys i oppriktighet, kjenne at det var noe som betød noe, at de som lå der hadde vært noe. At vi skyldte dem noe. Ta et steg tilbake, snø knirkende under skoene, vandre langsomt tilbake, nikke nesten umerkelig mot en gravstein der noen ble lagt altfor tidlig eller altfor smertefullt. Dem man kjente, eller visste hvem var.
Jeg må øve meg på denne masse-systematiserte valfarten, finne min egen sti. Jeg er åpen for det meste. Det reiser selvsagt andre spørsmål: Hvor ligger egentlig de døde? Ligger de der vi la dem, eller tar vi dem med oss videre, og kan det uoppgjorte og forsoningen tas et annet sted?
Vemodig fin video! 🙂
Sorg er ikke bare tårer og rødkantete øyne. Sorg er så mangt.
Jeg tror ikke vi har vondt av en dag i året, da sorg er tillatt, og sågar litt «fremprovosert! I dagens samfunn er vi alle travelt opptatt med å være glade og vellykkete. Sorgen hører ikke lenger hjemme i livet.
Det var ingen som solgte verken lys eller kranser i nærheten av «min kirkegård». Jeg gikk ikke i rask kø.
Jeg hadde heller ikke tårer på kinnet. Men jeg hadde vedmod i hjertet, og veldig mye kjærlighet da jeg tente mine lys.
Og så gikk jeg hjem og laget middag til de levende. Vi hadde lys der også, mange lys: og peisbål og latter. Og deilig kaos 🙂
Du trenger ikke å øve deg på masse-systimatisert valfart. Men å finne sin egen sti er ikke det verste man kan gjøre.
God mandag til deg.
Det som til tider gjør sterkest inntrykk på meg, på slike steder, er å stå ved et helt nedslitt gravsted, der gresset har vokst i femti-seksti år, bare vedlikeholdt av kirkegårdens mange gartnere. Du ser det så tydelig på kanten rundt steinen: Det gror mose oppetter granitten. Under der ligger et menneske som forlengst er støv og muld. Det finnes ingen mann eller kone, ingen døtre eller sønner tilbake. Bokstaver på granitt holder seg veldig lenge, navnet står hugget i svart som flasser av i kantene. God mandag til deg, også.
Snart et år siden jeg vandret blant de døde og levende på vakre Skogskyrkogården. Jeg vet ikke om jeg har kommet noe nærmere svaret på spørsmålet om meningen med livet – jeg hører de samme sjøulkene fra da og nå – denne oppfordringen om å løfte blikket. De vet hva de snakker om, sjøulkene. Hva har skjedd med dere, et år etterpå? Funnet flere svar?