Ja, det er akkurat nå at jeg savner dette siste, dovne ørretvaket, det som bryter en isnende glassklar flate over Hauksjøen, etter gytingen, nå når de går til ro, forbereder seg på flatene av is som skal komme. Da er vi der, da var vi der, med det siste fluekastet, akkurat på rett sted under bekkefaret til rett tid, alt av bladverk ligger allerede halvveis råtnende under skosålene, en mattsvart kokekaffekopp ryker mot en like glassklar svarthimmel som kan tykne til. Hva satt på fortommen? En siste March Brown, bundet med tyngde og kastet over den blåsvarte vannflaten? Antakelig. Jeg elsker den følelsen, av å kaste et nattens siste kast, eller også morgenens første, og håpe. Men alltid gå tilbake til teltet, til den kaffen.
Og til tross for dette, eller kan hende mer på grunn av det, så elsker jeg like mye storbyens langtrukne ul av morgen, de stakkato fotgjengerovergangers pip som sier at vi skal skynde oss. Det er morgen, det er morgen. Ikke kokekaffe, men vi har mer enn det. Og jeg vil hutre til mot dagens ferske bakverk fra Hornstull eller Aspudden, den gale bakeren som tar mål av seg til å være før han på bakeriet nedenfor med sine surdeigsbrød, og storbyen sier at du må bli. Jeg har den dag i dag vansker med å velge hva jeg elsker mest.
jeg og. det blir galt uansett.
Løsningen på denne tankeknuten er å ta det beste med seg fra begge deler, uansett hvor man er. Og kanskje også tankerekkene fra det verste: Her krangler man om hvem som er skyld i at det er hull i plenen. Nordpå er man opptatt av hvem som kjørte med bil i årets første skiløype, ser jeg, og «man har en viss mistanke om hvem som står bak». Slike diskusjoner, både her og der, greier jeg ikke engasjere meg i.
Må vi velge? Dvs må vi velge bort? Jeg tenker at kontrastene har en verdi i seg selv..
Nei, vi må ikke velge bort.
Som Ole Brumm: «Ja, takk, begge deler» 🙂
Lev i nuet sier nå jeg. Da har du det best uansett hvor du er. Morgenen er så herlig når du kjenner lukten av ferskt bakverk i en bråkete gang på Hornstulls T-bane stasjon.
Og ingen morgen er så herlig som når du går ut av teltet, langt inne i den store stillheten, og ser den første frosten glitre i soloppgangen.
Lukten som sprer seg helt fra bommene når man passerer ut fra banen på Hornstull. Brød som ligger med sylkvass skorpe, noen med oliven, andre med valnøtter. Hjelpe meg, for en fristelse der de er.
Og ja, ut av teltet på morrakvisten, dyppe kaffekjelen i bekken og lukte den første frosten over heiene i Sandnesdalen. Ja takk, Bjarne og Lone, begge deler.