Hei, gamle landevei

Hvordan gikk det med dem som jeg kjente en gang? Hun som hadde spart opp til halvparten av en brukt Nissan Cherry i 1985. Jeg mener å huske at hun sa at den kostet 8000. Fire tusen hadde hun spart, resten skulle hun få av faren sin. Det skulle være en konfirmasjonsgave. Hun digget Bjøro Håland og Teddy Nelson, og hun kunne teksten til «Hei, gamle landevei» utenat. Jeg lurer på hvor den Nissan Cherry’en er i dag. Går den fortsatt?

Eller hvordan går det med ham som var gladkristen, – ja, vi kalte det jo det den gangen. Jeg husker ham ikke som spesielt glad, men han var kristen. Fant han fred med Jesus, som han elsket og hatet? Han elsket Jesus fordi Jesus hadde sagt at det finnes tilgivelse, men han hatet Jesus fordi Jesus hadde sagt at man ikke skulle runke. Vi gikk gjennom aktuelle steder i Bibelen som kunne understøtte dette, vi fant ingen, men han skammet seg, likevel. Mulig det står noe i den nye, norske utgaven av Bibelen, jeg vet ikke. Lever Jesus fortsatt?

Hvordan det gikk med min første kjæreste vet jeg. Vi møttes siste gang i 1989, lo og snakket om den gangen hun smurte brødskive til meg om natta når jeg skulle dra hjem med hurtigruta. Vi gråt på kaia den gangen, den gangen hun smurte brødskive til meg, i 1989 var hun allerede dødssyk og døde ikke lenge etterpå. Men vi lo den gangen i 1989.

Lærer H lever visst fortsatt. Han sa til meg at stikker man nesa fram, må man regne med å få brynt den. Vi hadde leserinnlegg-dueller i avisen, han og jeg: Jeg skrev de mest rasende innlegg om absurde samfunnsspørsmål, han svarte på dem to dager etterpå, deretter møttes vi i fransktimene og hadde denne diskusjonen: Ja, stikker du nesa fram, må du regne med å få brynt den. Så hørte han meg i leksene, knallhardt, og spilte «Aux Champs Elysees» som eksempel på god fransk.

Hvem minnes du?

4 tanker om “Hei, gamle landevei

  1. En jul for noen år siden, overtalte jeg min far til å finne fram lysbildene. Solid, gammelt utstyr men det funket som fjell. I romjula satt vi, den lille familien, og så på årene gli forbi i form av lysende stillbilder i mørket. Tankene mine klarte ikke å slippe dette, hver eneste gang vi tre søsknene dukket opp på skjermen. To store brødre og ei lita søster. Uvitende om verden og framtia. Hvem skulle tro at han endte opp i Bergen, at han var eller ble homofil og at hun skulle ende opp som forfatter og skribent…
    Vi bladde gjennom minner den romjula. Det minnes jeg nå.

  2. Teksten din maner fram bilder, bl.a. om fransklæreren min som hadde eget program om franske viser på nrk, gikk i kritthvite tennisskjorter og på ei foreldresamtale fortalte mor at han lurte på hvor mange som ville legge merke til det hvis han gikk på hendene inn til time med klassa mi..

    Eller hun som var konge på haugen i 9. klasse, vakker og rappkjefta, såpass skarp i replikken at jeg helst gikk omveier rundt der hun hang med de tøffeste gutta. Året etter ble hun gravlagt etter ei motorsykkelulykke. . .

  3. ja, sånn kan man sitte og drodle med fortiden..
    vet du.. jeg har en kjæreste som elsker å fortelle om sine ekser, men begynner jeg, nei, det vil han ikke høre noe om! 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *