Den allmenne intelligens

Noen uker har gått siden Mensa Norge gikk hardt ut og lanserte intelligenstester som jobbkriterium. Debatten tok aldri av, den avstedkom fattige femti bemerkninger i NRKs kommentarfelt, vi trakk på skuldrene og gikk videre, hver til vårt. Jeg kom til å tenke på det da jeg holdt i min egen dogtag fra Forsvaret her forleden.

På sesjon i 1985 strøk jeg med glans på den såkalte intelligenstesten. Den fant sted i et svett, tåkete lokale med hormoner dunstende fra hver pult: Vi skulle sette sammen – og forutsi – figurer ut fra et gitt mønster. Jeg fattet ikke bæra. Figurene stokket seg, jeg skulle tegne neste strek i en rekke av et titalls figurer, og jeg skjønte raskt at dette var helt bortkastet. Jeg hoppet direkte til delen der jeg skulle besvare spørsmål om mitt fysiske jeg, noe som var langt enklere: Jeg krysset bekreftende i boksen som spurte om jeg kunne svømme to hundre meter, og havnet et år senere rett i Infanteriet.

Det fordres en viss intelligens også i Infanteriet: Å stå på Finnmarksvidda en dunkel januarettermiddag med sju krøllete teltduker foran seg i snøen, bare opplyst av en lommelykt, krever at man i det minste har memorert fra inne-timene hvordan en sjuduker med vridd toppduk settes sammen på få minutter. En viss intelligens kreves også for å skjønne nøyaktig hvorfor en primus plutselig begynner å sote, skru den fra hverandre med valne hender og sette den sammen igjen etter å ha funnet feilen i dysa. Men vi i troppen var ikke der på grunn av vår evne til å se neste trekk i en rombe på et papir, men fordi vi var nødvendige i et annet maskineri: den allmenne intelligens som kunne se minst tre trekk framover i ulendt terreng. Etterhvert lærte vi oss, knapt nitten år gamle, at intelligens handlet om andre ting, også: Å motivere seg selv og andre til å se ting hinsides det uforståelige, og finne en intelligent mening med å sitte mg-vakt klokka to på natta.

Dersom jeg, og de andre i troppen, mot formodning, skulle ha trukket de rette strekene på de meningsløse geometriske figurene i sesjonsprøven, hva hadde da skjedd? Hvor hadde vi vært? Kanskje i Ingeniørvåpenet, som planlegger bak et tegnebrett? Sannsynlig. Eller der en av mine medsoldater havnet, han var tjue år, hadde highscore på alle tester, og ble plukket rett ut fra oppstilling en trøsteløs novembermorgen og skysset med første fly til Forsvarets Overkommando, indretjeneste med professorer og store strateger, og jeg tror gudbedre at han strakk kjølen på opptil flere forsvarsstudier utpå nittitallet. Ja, meget sannsynlig at vi hadde havnet der. Vi i felt måtte bruke en helt annen intelligenskvotient: Hvordan motivere en medsoldat med bakglatte ski til å gå én eneste kilometer til, kom igjen nå, Halvorsen, nå har du gått hundreogfemti meter, bare åttehundreogfemti igjen, da blir det kaffe i teltet, Halvorsen, se der ja, tjue meter til, om tre hundre meter er det bare noen få strakser til kaffe, Halvorsen. Vi vant krigen hver eneste gang. Vi ble eksperter i intelligent motivasjonsarbeid, og slik kom vi oss fram. Der intelligensiaen ved tegnebrettene hadde laget seg sin virkelighet måtte vi tilpasse kartet mot terrenget: Hjelpe meg, som vi slet med terrenget. Men det ble kaffe i sjudukeren med vridd toppduk, og selv Halvorsen smilte. Fra den gangen elsket jeg livet i felt, og jeg gjør det fortsatt.

I dag, når den kalde krigen er over og vi forlengst er voksne menn og kvinner, handler intelligens om andre ting. En rask telling bakover i rekkene fra oppstilling viser at vi ble noe, vi uten målbar intelligens, vi også: Flere av oss ble forfattere og journalister, to ble elektrikere, en ble fisker, og sersjanten ble politi. For hver og én av oss fordrer det intelligens: Forfatteren og journalisten må kunne tolke millimeternyansene i et kroppsspråk og enhver sms, enhver tegnsetting i et forhold, til noe forståelig og gjenkjennbart. Elektrikerne må forutse konsekvensen av et koblingsskjema for å ivareta liv og helse. Fiskeren må kunne se skiftningene i været og vite hvor det er trygt om en times tid, hvor neste lott skal hentes, gå på egen erfaring og vite hvor grensene for boklig lærdom går. Sersjanten som ble politi må mekle mellom parter i en krangel en lørdagskveld og vite nøyaktig hvor grensene går mellom straffesak og saken løst i minnelighet.

Men intelligenstesten, den bestod vi aldri.

3 tanker om “Den allmenne intelligens

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *