Å finne det viktigste

Jeg har lyst til å skrive noen bloggposter om hvordan man skriver. Kanskje like mye for å rydde i egne tankerekker som for å dele noen håndgrep, men ikke minst å få andres erfaringer. Dagen i dag handler om å prioritere sanseinntrykk.

Det er helt uomtvistelig at journalistikken opp gjennom årene har lært meg noen arbeidsteknikker som jeg er svært takknemlig for å ha fått til rådighet. En av dem er å jobbe under tidspress. Det finnes inntrykk som bare kan fanges opp i løpet få sekunder: En lukt, en setning som må memoreres, eller en grimase. Slikt kommer aldri tilbake, det du ser, hører, føler, smaker og lukter må lagres der og da. Det er ikke alltid det finnes en opptaker, en notatbok eller et kamera tilgjengelig, da er alt du har til rådighet din egen evne til å huske. Og prioritert mål nummer ett er å finne det viktigste.

Jeg så et gåsetrekk i går kveld. Det kom flygende med korte støt som forvarsel, jeg hørte det lenge før jeg så det. Et hvilket som helst gåsetrekk, men hva var spesielt med dette? Jeg har selvsagt sett gåsetrekk før, også fra benken der jeg satt mellom to boligblokker, og jeg visste at jeg hadde få sekunder på meg på å legge merke til hvordan dette skilte seg fra de andre. Alle sanseinntrykk kan brukes til noe, man vet bare ikke til hva før man opplever det. Jeg bestemte meg for å prøve å formidle regelmessigheten i det, og det var helt rått: Gjessene trakk i en helt rett linje, det var ikke en eneste meters avvik under kursen. Selv om det blåste en sur kveldsvind, greide fuglene å kompensere for turbulensen med imponerende muskelkraft, de hvite undersidene holdt to rekker med fart og spenst som knapt er mulig med gps-styring. Synet var så majestetisk, så retningsbestemt, så imperativt. Gåseplogen var formstøpt og fullendt i formen. Budskapet mitt: Så vakkert. Det jeg prioriterte vekk, var å forsøke å se hvilke gjess det var. Hadde jeg konsentrert meg om det, ville jeg antakelig ikke sett at dette trekket fulgte nøyaktig samme vinkel som det forrige jeg så, dette vet jeg fordi jeg satt på meteren på samme sted, gjessene forsvant nøyaktig på samme referansepunkt som det forrige, nemlig i vinkelen mot tiende etasje på den ene blokka. Det var dessuten mørkt, så en artsbestemming ville tatt alle de korte sekundene jeg hadde til rådighet. For alt jeg vet kan jeg ha sett Skandinavias sjeldneste gjess, ikke vet jeg. I stedet gir jeg deg en beskrivelse av noe formfullendt. Jeg vet fortsatt ikke om det jeg prioriterte å sanse var det viktigste. Og jeg vet ikke, men jeg tror, at de som befant seg fire hundre meter bak meg, i lyskrysset, ikke så eller hørte noe som helst, for der passerte Isbilen med basuner og fanfarer. De har en helt annen historie enn hva jeg har: De vil kanskje fortelle historien om Isbilen som forsøkte å selge is i hutrende novemberkulde. Attpåtil på en tirsdagskveld.

Å ta inn sanser er å rasjonalisere med tiden og plassen. En lukt kan gjøre like mye inntrykk på mottakeren som på formidleren. Den eminente bloggeren Arthur Wikan gjør noe av dette i teksten «Pleaser» av 23. oktober i år. Han skal beskrive 1. mai-toget i Kirkenes fra før i tiden, og velger ikke å beskrive hvor langt toget er, antall paroler eller været. Han skriver: «Selve toget dunstet av Old Spice, Aqua Velva, og testosteron.» Så elegant, så malende. Hvorfor? Fordi han rasjonaliserer, skaper bilder: Aqua Velva ble brukt av én generasjon, Old Spice av den neste, men testosteronet, kampviljen, var ikke aldersbestemt. Da kan vi alle forestille oss lengden på toget, og parolene.

17 tanker om “Å finne det viktigste

          • Jeg er ikke helt sikker på hva jeg mente og utdyping blir dermed litt famlende.

            Jeg siktet vel egentlig til din bruk av uttrykket snakke om når du henviser til at du har tenkt å skrive om nåe. Jeg føler vel at en nå i mange situasjoner bytter ut det å snakke om noe med å skrive om det. En kommuniserer per epost og en skriver instruksjoner. I stedenfor å snakke sammen ansikt til ansikt eller å forklare og lære bort person til person.

            En kan også trekke det til det å chatte sammen på facebook i steden for å snakke sammen på telefon eller å faktisk møtes.

            Det har jo sine fordeler selvsagt. En slipper å være på samme sted, en får tid til å tenke seg om før en svarer og en kan reformulere seg selv før en sender. Andre fordeler er at ordene er klarer, de kan releses og vurderes fra nye vinkler og over tid.

            Det en mister kan jo være oppklaring av umiddelbare misforståeler. En risikierer at budskapet ikke treffer fordi mottakeren ikke kan tolke ditt kroppsspråk og ditt tonefall. Når en tenker på chattingen så kan en i ytterste konsekvens miste evnen til å ha en samtale med en person som ser deg i øynene? Når det blir enkelt å holde en «samtale» per chat så blir det vanskeligere å ta skrittet ut i virkelig samtale i virkelig verden?

            Nåja, det var nå bare én tanke. Det ble en lang kommentar.

            • Jeg forstår. Dette er viktige grensedragninger. Nå kan et forhold ta sin ende i en enkel sms, et vennskap kan ta slutt med to setninger og et smilefjes på MSN, smilefjes eller andre smileys som er pre-designet av Microsoft eller Apple. Og vi slipper unna med det, fordi det ikke er nødvendig å møtes, sier vi. Vi kan like gjerne ta det på mail: «Send meg en mail.» «Send meg en sms.»

              Jeg elsker fordypning. Det være seg i hva som helst: I samtaler, i bøker og lange, lange artikler eller i radio- og tv-programmer der vi ser forarbeidet. Der misforståelser blir drøftet, ikke etterlatt i et tomrom, men kan utvikle seg til felles forståelse. Og jeg tror det snart blir på moten igjen.

  1. Jeg liker samtaler både i tekst og i tale. Liker også både fordypning der alt blir forklart og presentert grundig OG den enkelte setning som gir rom for tolkning. En må bare vite hva som er hva og bruke det i riktig mening og omgivelse.

  2. «Det er altfor mange ord i omløp i verden, den som sier mye har ikke sine ord i behold.»
    Kjell Askildsen

    Først vil jeg si takk, og deretter at selve skriveprosessen sjelden ikke er like bevisst alltid, som denne setningen du viser til, som er en som kommer til deg noen ganger. Jeg får være såpass ærlig å nevne at det kommer noen elendige tekster innimellom også, og at de blir publisert.

    Du har denne journalistiske skoleringen, Jakob, og det gir et blikk, en observasjonsevne, en våkenhet – lik den fotografer har – og du lærer deadlines, du arbeider under press på et annet vis – noe jeg sannsynligvis også vil kunne gjøre, men jeg vil miste retningen og aldri vite hvor jeg havner.

    Siven, den åpenbare fordelen med å skrive noe, er at du ikke blir avbrutt i tankerekken din. Ulempen er at folk leser «mellom linjene» – når det ikke finnes noe mellom linjene, de leser hva som ikke står der, det er derfor vi har begynt å bruke emoticons i meldingene våre, både epost, twitter, sms, for å ikke fornærme noen. Så er språk bare om lag 20 % i en kommunikasjonsprosess mellom to mennesker (eller flere).

    Hvis jeg misliker noe(n), kan det være godt å gjemme seg bak et tastatur, slenge på et par smileys, fordi jeg sannsynligvis blir avslørt face 2 face.

    • Takk selv, Arthur. Som du skriver til Siven, dette med det uavbrutte: Jeg kjenner på begge sidene av det herlige ved å sitte for meg selv: Både det uforstyrrede, meditative ved å la ordene gå og gå, men også det usikre: Velger jeg rett nå? Er det bare jeg som ser, og greier jeg å formidle forståelig hva det er jeg ser? Et eksempel: Om jeg skulle farge gåsetrekket med min egen følelse av eventuelt oppbrudd. Hvordan skulle jeg gjøre dette uten å trå over grensene til det parodiske, det platte, det åpenbare?

      Journalistikken er noe jeg lever og puster med som en irriterende, men trygg rettesnor: Hva ser jeg? Men like ofte: Hva skulle seg ha sett?

      Takk for påminnelsen om Kjell Askildsen, en læremester herigården.

      • Akkurat denne setningen du viser til, har du spesielle forutsetninger til å begripe, og jeg er slett ikke sikker på at de som aldri har sett grove gubber i bakrus (dog nystelt), vil ha samme opplevelsen som du – og i så måte treffer jeg kun marginalt, men tilstrekkelig.

        Jeg ville sagt noe om retning, og om et ønske om å dra/reise/flykte rettlinjet etter. Din egen utferdstrang ligger i den siste setningen, etter at du har beskrevet selve trekket. Så skal vi tillate oss et snev av klisjé, tror jeg, fordi det er en årsak til at de har blitt det – det er gjenkjennelig. Når jeg sier snev, så er det fordi det veldig sjelden er en mørk og stormfull aften.

        Nyanser:
        «Gåseplogen var formstøpt og fullendt i formen.» Dette er en nydelig setning, bortsett fra «i formen». Slik kan man hugge. Selv gjør jeg det sjelden, selv om jeg burdeburde.

  3. Leste og likte. Cut the crap, sier jeg til meg selv når noe skal beskrives, og spør samtidig: Hva er det EGENTLIG det handler om? Det er da det blir spennende, syns jeg, når man begynner å fjerne lagene, staffasjen, mikkmakket og finner en glødende kjerne. Men så er det noen som evner bedre enn andre å ta med disse lagene, og det uten å fjerne fokus fra kjernen i det hele, snarere forsterke gløden. Det er stor kunst. Det har jeg lyst til å bli flinkere til.

  4. Hm. Jeg tror at når man først begynner å se, oppdager man at gløden har vært der hele tiden, men det er først da den gir gjenklang i en selv og blir noe å skrive hjem om.
    – Å tegne er å se, sa læreren min. Etter hans undervisning ble hvitt aldri hvitt igjen og gråværsdager aldri grå.

  5. Leste første del av teksten din, og kom i tanker om gåsetrekk jeg har sett i høst. siden leste jeg mer, og kommentarene, og husket et andetrekk jeg så for noen dager siden. eller,- jeg vet ikke helt om det var et trekk. For de dro mot nord og det virket ikke som de var helt enige om retningen. Eller noe annet. De kranglet høylytt, om posisjon, retning og mye mer, skal jeg bedømme utfra støynivå. Bråkebøtter og morsomt å observere.
    Dette er ikke en direkte kommentar til kommentarene eller innlegget, bare en løs assosiasjon:)

    • De drar gjerne i flere retninger før de setter den endelige kursen. Du kan se dette veldig tydelig på jordene i Trøndelag i oktober. De stanser gjerne der hveteåkrene er skjødesløst skåret og etterlatt. Javisst, de er noen skikkelige bråkebøtter der de holder på, og så tar de fart, finner formen og rytmen.

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar