Å finne nyansene

En rask kikk på det siste døgnets nyhetsoppslag viser at det vandrer en rekke mennesker rundt i sjokk. Knausgårds suksess kom som et sjokk, forteller hans bror, og Carl I. Hagen fikk sjokk da han leste valgkomiteens innstilling. Langrennsmiljøet i Finland er i sjokk (noe som dreier seg om et stort antall mennesker) etter nye dopingmistanker. Sjokk-ordet er så utvannet og trivialisert at det snart ikke kan brukes til noe, annet enn som fagmedisinsk begrep på sirkulasjonssvikt. Sjokk som begrep har mistet sin troverdighet, det kan ikke fremsettes verken litterært eller journalistisk uten at vi trekker på skuldrene og sier: «Hva så?» I dag handler det om å bruke opp ord, og om å kjenne etter før vi skriver og snakker. Hvilke ord skal vi bruke for å bli hørt, og trodd?

Terapeuter jobber med en interessant teknikk: De forsøker å bryte ned absoluttene, overskriftene i en samtale eller en sinnsstemning, til noe mer nyansert, mangesidig og forståelig. Ikke for å stille spørsmål ved troverdigheten av den subjektive opplevelsen, men for å få fram brødteksten under overskriften og ingressen. Den som anstrenger seg for å lese et menneskes brødtekst, vil forhåpentligvis selv få mindre behov for å snakke i overskrifter: «Nå forstår jeg. Var det det du egentlig mente?» Å være i sjokk er ikke en spesielt presis beskrivelse. Kan det være slik at Knausgårds bror ble «svært overrasket» over suksessen? «Urolig?» Eller var han «forundret»? Mindre overskriftspreget, for noen kjedeligere, men for meg desto mer spennende. Kunne Carl I. Hagen karakterisert valgkomiteens innstilling som «urettferdig», eller «sårende», noe han også har gjort, men også motstått fristelsen til å bruke sjokk-ordet? Er langrennsmiljøet i Finland virkelig kollektivt rammet av sirkulasjonssvikt, eller er tilstanden mer preget av å føle seg «utsatt»? Kanskje det føles som om «lagånden er sterkt svekket» hvis det er riktig at noen kan ha dopet seg nok en gang?

Med alder og erfaring skal, og må, forholdet til absoluttene endre seg: Et «aldri» har en annen valør for en 25-åring enn for en 50-åring. Med tiden kommer et mer avslappet, men samtidig robust forhold til det bastante. Lik livet endrer seg, kommer også skrivingen til å endre seg, tolkningen blir en annen. Hvor troverdig er det at en 67 år gammel mann med inngående, solid kjennskap til rikspolitikk og politisk spill, med en leksikal kjennskap til livet i sin alminnelighet, bruker sjokk-ordet? Har han «aldri» vært med på noe lignende? Eller var dette et ord han følte han måtte bruke for å bli hørt? Er det slik vi har blitt?

Til sist i dag noen glemte ord og uttrykk til inspirasjon:
«Toskeskap» – presist og elegant ord til slentrende bruk, godt alternativ til bannskap.
«Brillefint» – herlig gammeldags betegnelse på en god følelse.
«Velhavende» – rik.
«Grom» – storartet.
«Storartet» – se grom.

16 tanker om “Å finne nyansene

  1. Jeg er i sjokk… Direkte sjokkert over hvor fantasiløst vårt språk er på vei til å bli. Jeg legger skylda på sms- og chattespråket… ELNS!

    😉

    • Fantasiløst, ja. Jeg spurte Sylfest Lomheim om dette for noen år siden, om han trodde at sms-språket kom til å påvirke det skriftlige, vedtatte språket. Han mente nei, den gangen: «Til det er sms-språket for marginalt», tror jeg han valgte å si. Kanskje. Men når jeg, i 2011, får sms-er med setninger som «Æ tr ik at d blr t t d» tror jeg det henger sammen med at sms-er en gang kostet mer. Men kanskje det er en annen diskusjon? Tar den uansett gjerne her.

  2. Synes godt du kunne drodlet rundt tidenes mest loslitte klisjéord: «raser».
    Hver uke er det en hissigpropp som «raser» over ett eller annet, gjerne på førstesiden av en papir/nettavis.
    Forsøker ofte å billedgjøre dette begrepet, og ser for meg en gestikulerende fyr med ansiktet oppløst i et puslespill av grimaser mens ukvemsordene hagler gjennom kaskader av spytt.
    Takk herre for brødtekst, ellers hadde nok leserne blitt sjokkskadd.

    Og ja, «grom» er et flott ord.

  3. «Nyanser» er yndlingsordet mitt, og jeg er så naiv at jeg tror at dersom nyansene fikk råde så hadde det blitt fred på jord. Synes forresten dette innlegget burde vært et innlegg i en av de avisene du henviser til!

    Forøvrig har jeg også et underholdende bilde av sjokkerte politikere som raser rundt omkring 😀

  4. Enig med siste taler.
    Toskeskap og bannskap er forøvrig ikke synonymer, om det var det du mente. Toskeskap er det samme som «tuillfær» og «galmanns verk». Har altså med oppførsel og ikke med språkbruk å gjøre. I hvert fall der jeg kommer fra.
    Hilse Gromguten tel han pappa…

  5. Storveis innlegg mot språklig latskap!
    Og nydelig politikerbilde i kommentartråen 🙂

    Personlig har jeg et liknende forhold til bruken av «tidenes» som etter overforbruket trivialiserer de flest større, og mindre store, hendedelser…

  6. Hei
    jeg syns du har mye underfundig og fornøyelige tekster i bloggen din, er inne og titter sånn innimellom 🙂
    Har fundert litt rundt dette med språket og når et ord eller begrep blir utslitt og en klisje. Jeg merker jeg blir trøtt og lei av å se de samme ordene på nytt og på nytt i de tabloide overskriftene og politikere som snakker med store, pompøse ordene.
    Hadde det ikke vært fint om vi kunne ha lagt mer merke til ord som er mer av den beskjedne typen også ?

    • Javisst. Ordet «vellyd» vil jeg ta tilbake. Det er vel snart bare Per Kristian Foss som kunne brukt det: «Jo, dette forslaget håper jeg vil skape vellyd hos regjeringen». Vellyd er noe i retning av «hmm, mhm, jaaa, jo…»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *