Damen med kappe

Jeg har sett damen med kappen før. Ikke før ved daggry, og ikke før vel skumring. Hun er forholdsvis høy, går forbi kjøkkenvinduet ved samme tid samme sted – og nettopp derfor vet jeg at hun er en speiling. Frøken S ser henne på samme tidspunkter som hva jeg gjør. I dagslys. Hva skulle forresten et spøkelse gjøre i regnvær?

Hva man gjør med spøkelser… Man sier eksempelvis at her skal du ikke være.

 

13 tanker om “Damen med kappe

  1. En sann historie om to som ‘ser’ det samme. To som hver for seg observerer en mann – ikke dame altså – i olivengrønn kappe. To som lufter hunden grytidlig om morgenen og mot kvelden når tussmørket kommer. Noen ganger i tåkedis, trolsk stemning. De bor like ved en kirke og en gravlund. Fint sted å lufte hund og tenke store eller små tanker. Det er noe med å gå helt alene når det verken er lyst eller mørkt.

    Den olivengrønne kappen flagrer i vinden, mens mannen haster avgårde. Men han ‘forsvinner’ på merkelig vis. Med tid og stunder er han ikke lenger å se rundt kirken. Hvor ble han av? Oppløste han seg?

    Ved en tilfeldighet forteller de to hundeeierne med en viss ubekvemhet om denne merkverdigheten til en og samme person. Om følelsen av å ha opplevd noe overnaturlig. At det kan være en bekreftelse i seg selv at de to uavhengig av hverandre har opplevd nøyaktig det samme. Da sier tredjemann at ‘den mannen i olivengrønn kappe var ikke et synsbedrag eller spøkelse – han er nå prest et annet sted – han pleide å stikke innom kirken både tidlig og sent – han var et arbeidsjern’.

    Visst lo vi hjertelig. Av historien. Av sammentreffet.

    You will live and die and never know.

  2. Korreksjon, – det skulle ikke være «de vise», for det skulle være «de lærde»… Det er ikke dermed sagt at de lærde er så vis! 🙂

    Dere er heldige som ser spøkeler, for det er ikke alle som er det forunt… Jeg tror ikke man ser og opplever spøkelser pga epilepsi, bare så det er sagt! 🙂

  3. 🙂 Klarer bare ikke å la være å si noe om dette 🙂

    Spøkelser bryr seg verken om det er natt eller dag, eller om det regner, snør eller er strålende solskinn. De bare er der som de engang ble hengende fast.
    Hvis du lukker øynene, ser innover i deg selv, mens du har fokuserer på damen, er jeg sikker på at du finner henne. Og da kan du spørre hva hun vil, og hva som skal til før hun velger å gå videre. Det kan hjelpe å strekke frem en åpen hånd også, hvis hun er «sjenert».
    Det kan hende hun bare trenger litt hjelp til å se vegen som ligger foran henne, men du må ikke glemme å be henne følge den vegen – eller finne seg ett annet sted, hvis hun ikke vil det.
    Jeg er nesten helt sikker på at du kan 🙂

    • Hei, Anne! Fint å se deg, så fint at du deler dette. Rådene dine og kunnskapen din har alltid vært helt uvurderlig.

      Det er for meg noe livsbejaende i å si at her er det vi levende som hører hjemme, vennlig og fast. Takk enda en gang, og ja: Det er jeg sikker på at jeg kan greie…

    • Det var en fin kommentar Anne. Jeg tror og at Jakob kan.

      Da jeg var liten var jeg redd for spøkelser, spesielt da klokken nærmet seg midnatt, lærte det på tv antakelig. Nå ‘vet’ jeg at spøkelser ikke bryr seg om klokka. Ikke har de dårlig tid heller. Der har vi levende noe å lære. Jeg er ikke så redd for dem lenger heller, de er ikke her for å skade eller ødelegge, de er bare frustrerte og uvitende om situasjonen sin.

  4. Jeg for min del tror det er en form for «speil», der vi kan se glimt av både fortiden og kanskje fremtiden. Noen har egenskapen til å se inn i dette «speilet».

    Jeg hadde en far som kom med vardøger, og som oftest hørte man de, men det hendte også at man så, og gjerne sammen med alle de andre tilstedeværende. Det merkelige var at også skeptikerne kunne både se og høre disse.
    Fasinerende, og når han da dukket opp en time, eller to senere, så hadde man jo allerede opplevd hans ankomst.

Legg igjen en kommentar