Det gjelder jo ikke meg

Jeg så ham første gang på forsommeren. En tykkfallen skjeggete mann, vandrende på plattformen på Slussen t-banestasjon, i begynnelsen av sekstiårene. Han bar på en plastpose over den venstre skulderen, slik mange andre her i byen gjør. Han snakket med seg selv, lave ord, korte setninger, men det mest bemerkelsesverdige var føttene: Han stod kledt i knekorte bukser, og gikk rundt i sandaler, uten sokker på beina. Han hostet tykt og regelmessig, vandret alene med korte steg fram og tilbake. Enda et av storbyens ansikter.

Det blør i hjertet når jeg ser ham på nytt, nå i november, på en helt annen t-banestasjon. Den samme hosten, fortsatt med en plastpose over venstre skulder. Samme lange skjegg, og det mest iøynefallende: Fortsatt i bukser som slutter over knærne, og fremdeles i sandaler, nakne bein uten sokker. Beina hans er illrøde, opphovnede, neglerøttene rundt tærne er kritthvite. Den høyre stortåen er grønnfarget av infeksjon. Han snakker fortsatt med seg selv, de korte setningene, jeg hører ikke hva han sier, men han snakker rolig, til seg selv, henvender seg ikke til noen, ser rett fram og snakker. Det finnes hundrevis av mer eller mindre gode unnskyldninger for ikke å snakke med ham, spørre hvem han er, om han fryser, om det er noe han trenger, min syltynne unnskyldning var trengselen av barnevogner som oppstod i midtgangen ved Västra Skogen, deretter var han borte.

I det hele tatt er det så mange unnskyldninger til ikke å bry seg at enhver av disse har blitt en parodi på seg selv: En annen dag, kanskje, det er så dårlig tid. En annen dag, kanskje, når motet mitt strekker seg over store ord i en fattigdomsdiskusjon en lørdagskveld mellom venner der grytene putrer en meter unna og det bare er å forsyne seg av vellyden fra nikkende bekjente: Ja, det er trist med all urettferdigheten i verden, men det er lite vi kan gjøre, de har i alle fall vår største medfølelse. En annen dag, kanskje, når barnevognene ikke står i veien, når skammen er til å holde ut, når lønninga kommer på konto, når livet har blitt litt mer oversiktlig, når jeg har mer overskudd.

Det ultimate, triumferende argumentet mot innlevelse, medfølelse, engasjement og handling er velkjent: «Men i et stort samfunn må vi prioritere inntrykk, vi må prioritere hva vi skal se. Vi kan ikke hjelpe alle.» Spesielt i storbyene har dette mantraet blitt bejaet og nikket til, dette har blitt gjentatt og gjentatt, inntil den dagen det ikke står stort annet tilbake enn konsekvensen som få snakker om: «Vi må prioritere oss selv. Vi kan ikke hjelpe. Det er dét vi egentlig mener. Det er det vi egentlig står for.» Det kollektive vi går bare forbi: Det er sikkert andre som hjelper. Det er derfor folk vandrer rundt i sandaler i førjulskulda, og mer av sannheten om vårt politiske og medmenneskelige ståsted kommer til tider fram noe dypere ned i samtalene og glasset: «Men ber han om hjelp selv? Hva har han selv gjort for å sette seg i den skjebnen han står i? Det kan vel hende at han kan takke seg selv?»

Det er ikke bare når dette menneskesynet vandrer ut i praktisk politikk at dette blir farlig. Det ligger innenfor enhver menneskelig komfortsone å sitte i en varm stue og peke på setninger i politiske handlingsprogrammer: «Dette er forferdelig, dette politiske synet er forkastelig, det gjelder ikke meg.» Alle kan kritisere en politiker. Virkelig farlig blir det først når dette setter seg gjenfortalt i selvforsvar for oss som enkeltindivider, og når det er vi som har skapt grunnlaget for politiske syn vi ikke liker, uten at vi vet det selv. Da skaper det grobunn for et seg-selv-nok-syn som kan brukes beleilig i alle, mot alle, mot alt som ikke ligner oss selv, mot alle som står i enhver urett. Det er først når vi kan si: «Jo, dette gjelder meg, det gjelder ikke bare de andre, ikke bare de i storbyene, ikke bare de i personlig krise, jeg må begynne med meg selv» at folk kan få sko på beina og vi kan ønske hverandre en god førjul med troverdighet.

8 tanker om “Det gjelder jo ikke meg

  1. «Del ditt brød med sulten bror» var ein salme vi lærde i «gamle» dagar.Det er så lett å tenkje at mitt bidrag berre vert ein dråpe i havet,det er så mange andre,kva er vitsen..
    Men å sjå og bli sett,i vid forstand,kan utgjere den store forskjell.

    Eit nydelig,nakent innlegg å lese på søndagsmorgonen dette Jacob Arvola.

    Med venleg helsing Marie

  2. Det du beskriver både rører og utforder, du har så rett, så rett og samtidig er det så vanskelig. Å definere sin egen rolle på prinsipielt grunnlag er tilnærmet umulig, selv om det er som du sier «Det ultimate, triumferende argumentet mot innlevelse, medfølelse, engasjement og handling». Mi erfaring er at når jeg har latt alle disse tankerekkene fare, og bare handlet på impuls uten verken konsekvensanalyse eller risikovurdering, det er da jeg har hatt det best med meg selv etterpå. Men mange mange ganger kjenner jeg på den følelsen du beskriver, og den er med meg videre gjennom dagen.

Legg igjen en kommentar til Andreas Avbryt svar