Trøste og bære

Regeringsgatan, dagens dato. Et par i trettiårene, godt over middagshøyde og med humør under pari, har buksert en førtiseks tommers flatskjerm ut på fortauet, og skal ha pakken inn i en ventende drosje. Førtiseks tommer, siger og skriver. Drosjesjåføren kikker måpende ut av vinduet i baksetet, det ser ikke ut til at han skjønner hva han skal være med på.
– Men så hjelp oss, da! freser fruen mot sjåføren og veiver med armene. Hennes mann ser ut til å ha dybdesyn og romfølelse i behold, han mønstrer bilkupeen kjapt med blikket, ser på pappesken, kikker tilbake på bilen, kaster bekymret blikk på fruen. En førtiseks tommers tv er ikke særlig flat med innpakning, og førtiseks tommer er nå engang førtiseks tommer. Baksetet i taxien er av normal størrelse. Men det ser ikke ut til at han tør si ifra. Det er ikke klima for det.

Livet er fullt av bære- og vandrehistorier. En av de muntreste handler om tre bekjente av meg som fikk i oppdrag å flytte et piano. Herligheten skulle løftes ned en trapp og opp på, av alle ting, en tilhenger. Deretter kjøres vekk til et lager. De emballerte instrumentet med puter og sekker langs tilhengerkanten etter at de hadde stroppet det fast, og kjøreturen startet.

Dette var på den tiden da fartsdumper ble asfaltert tvers over gater og streder. Man var ikke særlig vant til å dosere fart over slike dumper den gangen, og slett ikke med et piano på høykant bak. Allerede ved den første dumpen fikk pianoet slagside. Det la seg hardt styrbord, og sjåføren forsøkte så godt han kunne å avpasse ferden. Nabolagets fredelige ettermiddagstime ble akkompagnert av stadig flere atonale akkorder og plong der de tre sneglet seg fortvilet og svettende mot bestemmelsesstedet. Det slamret og bar seg der bak, og et forsøk på å rette opp pianoet gjorde bare vondt verre: Flere stropper røk, og nå begynte tangentene å løsne. Da gav de opp, gasset på og lot det stå til. Dette er lenge siden nå, men det blir fortsatt sagt at veien var strødd av hvite og svarte noter, og at musikkyndige som vandret kveldstur kunne lese et Arne Nordheim-lignende verk gatelangs i en lengde av nesten tre hundre meter.

2 tanker om “Trøste og bære

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *