Det er alltid Isak som må stå

Det lukter appelsin i foajeen på livlige stadsbiblioteket på Plattan. Noen sprer julelukt, og det gjør godt i nesen. Jeg tror ikke de selger kongerøkelse her til lands, hva i himmelens navn skulle jeg spørre om på apoteket? «Har ni konungsrökelse?» «Ursäkta?» «Ja. Altså. Konungens ånga, arom, balsam, doft, lukt, odör, parfym, stank, vällukt, väder. Små kryddsmulor på burk. Liten plastburk.» De ville aldri skjønt meg. Men appelsin er bra, folk surrer med sitt, spiser pølser og sender epost, låner bøker.

Dette med tilregnelighet, det hørte jeg første gang på t-banen ved Gamla Stan, en halv time før pressekonferansen, noen hadde fått en sms, samtalen i t-banevogna gikk livlig og sjokkert over de sakkyndiges konklusjon i Norge.

Tilbake i blokka, mot kveld. Ungene leker gjemsel for n’te gang, de begynte med det da høstmørket kom. Jeg har lagt merke til at det alltid er han som heter Isak som må stå. Han må telle til hundre bak sklia, det er ikke helt klart for meg hvorfor det alltid er han som må stå der bak sklia og telle mens de andre gjemmer seg, jeg har skjønt at ei av jentene og den største av guttene er sjefen. Isak finner seg i det, nå har han fått på seg en blåstripete skøytelue, han er fortsatt snørrete, det var han for flere uker siden, også. Så gjemmer de andre seg, fniser bak busk og kratt, men Isak har skjønt hvor de er, det har han selvsagt skjønt for lenge siden, men dramaturgien i gjemsel er tuftet på at han ikke finner dem for fort, da blir det kjedelig, da vil de ikke leke med ham mer. Isak må derfor vandre rundt litt på liksom-måfå, jeg peker diskret mot nypekjerret, men han later som om han ikke ser verken meg eller dem. Isak er den som er tildelt rollen som han som alltid må stå, og han har en nøye finstemt rolle i leken: Isak, den litt dumme. Isak kan ikke være for smart, da er leken over, da blir det kjedelig. Isak har funnet sin plass, og kanskje vil det være slik i mange, mange år. Inntil den dagen det er for sent å finne en annen plass. Men denne sene novemberdagen er Isak lykkelig når han kan finne dem én etter én, for da slipper han å være alene, og han er en av gjengen.

8 tanker om “Det er alltid Isak som må stå

  1. Jeg ser for meg at Isak en dag blir borte. Gjør sine ting, reiser rundt i verden, tar utdannelse.

    Folk vil ha samtaler som:

    – Hvor ble det av han Isak, egentlig?

    – Hvem?

    – Han lille i c-blokka som alltid var snørrete.

    – Hmm, det vet jeg sannelig ikke. Har ikke sett ham på flere år.

    En dag kommer Isak på besøk til sin mor. I fin nyvasket bil og stram dress. Han er ikke snørrete lenger.

    (Beklager hvis jeg ødela historien din. Det var bare et veldig sterkt bilde i hodet mitt. Jeg overrasker meg selv med positivitet av og til. Og hevntanker?)

  2. Jeg kjenner en Isak. Han ble ikke rik. Ikke fin bil heller. Han bodde hjemme hos mor .. nå vet jeg ikke om han bor. Sist jeg traff han var han skikkelig rusa. Jeg spurte ikke om vi skulle leke gjemsel. Det kjente ut som skam da jeg gikk.

    • Og det er bra. Det er nok viktig å blande seg litt inn, som voksen, og spørre forsiktig, men forholdsvis bestemt, om ikke Annika kan stå denne gangen. Det tilligger en voksens mot å tørre det.

      • Voksne som har mot til det og klarer å formidle det uten at Isak føler seg dum og uten at de andre skjønner helt hva som skjer, de må gjøre det mer. De må også formidle det videre til andre voksne. Det er ikke gøy å være Isak. Jeg har ikke vært Isak, men jeg har vært på nivå mellom han og de andre, og jeg har støttet Isak.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *