Jeg sitter med arbeid på noen lydlandskap, og kom til å tenke på filmlyd: Det du ser på lerretet skal spille perfekt sammen med hva du hører. Etterarbeidet fra en filminnspilling eller en dokumentar gjøres av fagfolk som besitter fingerspiss-følelse for lyd.

I en dokumentar handler dette om tydeliggjøring av lydbildet, nennsom bruk av effekt og musikk, kanskje en mikrofon-lyd som må bearbeides i etterkant, gjøres skarpere eller mykere. Et fascinerende arbeid som bidrar til å gjøre produktet til hel ved.

I spillefilm legges lydbildet i hendene på avanserte lydstudioer, og såkalte foley-artister. Foley-ene står nevnt diskret nede i rulleteksten når de fleste har reist seg og kaster popcorn-kartongene på vei ut. Arbeidsteknikken og faget er oppkalt etter Jack Foley, som skapte sjangeren i 1927. Foley jobbet for Universal Studios i overgangen fra stumfilm til lyd på lerretet, og teknikken fra den gang brukes den dag i dag: Lydlegging kan ikke alltid gjøres fra et effektbibliotek, til det er timingen og lydenes særegenhet for krevende. Foley-artisten jobber med hender, føtter, egenskapte lydeffekter, rekvisitter og alt som kan lage lyd. Når opptakene med eksempelvis Russel Crowe er gjort, gjenstår detaljarbeidet med å finne lyden av fottrinnene hans, knirkingen i lær, et tau som løsnes. Alt dette gjøres i studio etterpå.

Jeg fant et morsomt eksempel på en foley-artist i verdensklasse, minidokumentar laget av Michael Coleman: Her er Gary Hecker i arbeid: