Så kom det en desember, med fargene sine, med slentrende gatelangs-folk og hastig handelsstand, men også en matbit på en bortgjemt kafé som de fleste haster forbi, det er lett å overse selv de aller nærmeste når det er tilbud på alt alle andre steder.
Det er i desse tider, kvart år, eg lurer på om eg skal fylgja straumen eller setja meg ved elvebredda og trekka pusten.
Så blir eg oftast dradd med straumen. Prøver likevel å hugsa augekontakten, varmen, omsorga mellom handling og baking.
Vet ikke helt om jeg er glad i desember, prøver å finne mitt eget innhold i denne måneden som er så full av ytre påvirkning..