I den andre enden av galskapen

Selvsagt glemmer jeg aldri smellet. Jeg har hørt torden så mange ganger før, men dette visste jeg: dette er ikke torden. Noen minutter senere: Jeg glemmer aldri lukten av eksplosiver, den gule, sure røyken som blåste ned mot Egertorget der vi stanset på vei oppover for menneskemengder på vei nedover, de som kom fra Grubbegata, som kom med røyklukten, damen som sa «ikke gå dit, ikke den veien, det har skjedd noe der», vi som satt på fredelige kaffebarer der oppe en halvtime før. Alt kommer tilbake.

Senere, en times tid senere: Jeg var på jobb i en hardt prøvet nyhetsredaksjon på Jernbanetorget. Jeg glemmer aldri politipatruljene som sveipet og evakuerte nederst på Karl Johan med maskinpistoler, sperretapen, folk som gikk inn og ut av sikkerhetssoner. Min egen angst for at det kom mer, men at ingen visste hvor eller når. Klokka 21, klokka 22? Vi jobbet som i blinde, men samtidig med fullt syn.

Aldri glemmer jeg den roen som lå over Oslo da jeg dro hjem den natten.

 

2 tanker om “I den andre enden av galskapen

    • Jeg vet at alle vi som var tilstede i Oslo denne dagen, og de som var på Utøya og omegn, for alltid vil føle et slags fellesskap ved å snakke om det. Om det var en japansk turist, en svensk servitør, en gammel Løkka-beboer eller en politimann på vakt, eller vi som var på jobb i media denne dagen: Det kommer til å sette livslange spor.

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar