Den går ikke i trafikk mer, Twin Otteren, ble faset ut og overlot luftrommet til den slanke Dash’en. Og da forsvant også postsekkene. Nå for tiden fraktes posten på egne ruter, eller blir stuet vekk i lasterom. Men den gangen delte vi plass med de brune striesekkene med posthorn-emblemet, vi krøket sammen føttene foran sekkene som stod faststroppet og bardunert foran i Twin Otteren, enten det var fra Tromsø klokka 0530 eller fra Vadsø tre timer senere, vi delte alltid plass med posten, og det var plass til veldig mange brev den gangen.
Vi kalte den for melkeruta. Opp og ned, innom Hasvik og Hammerfest, Honningsvåg innimellom, hvis blåsten ikke var for hard fra sør, da kunne det komme fallvinder, og taust var det fra cockpit mens kaptein og styrmann vurderte været, forsøkte seg på en nedstigning, konfererte med tårnet på Valan og fant det tryggest å stige igjen, mot Mehamn, kort beskjed over det skurrete høyttaleranlegget:
– Vi dropper Honningsvåg, for dere som skulle dit blir det buss fra Mehamn.
Mer ble ikke sagt mens Twin Otteren viftet med vingene gjennom bygene.
Det var alltid åpent inn til flygerne, de fremste passasjerene satt bare en drøy meter fra midtkonsollen, og med årene fikk vi en steg-for-steg-innføring i praktisk flygning bare ved å observere rorutslag og sammenligne dem med flygernes ratting der inne, hvordan de gav throttle, som de kalte det, begge flygerne holdt hånden på gasshendelen over vinduet, skjøv den varsomt og bestemt forover når tårnet sa kjør. Kråka, kalte vi henne, Twin Otteren, fordi hun flakset avgårde i det meste av vær.
Det går en historie om en avgang fra Båtsfjord en gang: Flyet hadde stått på den korte taxe-banen og ventet på grønt lys fra tårnet. Brått tok en eling tak i flykroppen og løftet den til værs uten mer om eller men, skipperen hadde ikke kunnet gjøre annet enn å trekke stikka til seg og fyre opp full gass, og brått var flyet på nordgående, to minutter før oppsatt ruteplan, på tvers av rullebanen. Historien ble senere adoptert både i Berlevåg og i Hasvik, så det er ikke godt å si hvor dette egentlig fant sted. Men det fant sted, og postsekkene var alltid med på morgenkvisten. Den skulle fram.
Det hendte til og med at posten kom fram før oss.
Å, no lengta eg tilbake til Nordland like før 1980. Landa stort sett både i Lofoten og Vesterålen når me skulle, og kom fram lett rista. I seinare år vekependla eg Stord/Oslo med ca 10-seter. Kaffikanna sendte me rundt, og kapteinen snakka med oss under overfarten. Ein gong det var uver, rista me ekstra godt ved landing. Vel nede måtte kapteinen ta den vanlege runden med informasjon: Me har no landa på Stord flyplass,, Og ble avbrutt av passasjeren som sa; Ja takk, me har merka det.
Dette er veldig eksotisk å lese for en som er født på østlandet på åttitallet. Men jeg har et forhold til Twin Otteren, pappa og jeg var ofte på Torp og så på flyene. Det hendte også ofte at vi dro hele familien på restauranten på Torp og spiste middag på søndag. Husker jeg ble så imponert over at pappa fikk potetgull til biffen sin. I hvert fall, han lærte meg det at de flyene het Twin Otter. Eller som jeg tolket det: Twin 8’er. Skjønte aldri hva det 8 tallet stod for, spurte aldri heller, godtok det bare. Det tok noen år, antakelig da Dash’en tok over, at jeg leste ordet for første gang. Som å oppdage at man har sunget feil på en engelsk låt i alle år.
Jeg husker også Norsk Air kjørte på Torp. Hva slags fly kjørte de?