Har det blitt for lett å bli drosjesjåfør i Oslo?

Jeg skal fortelle to historier om Oslo Taxi. Begge episodene dokumenterer et holdningsproblem i bedriften.

Den alvorligste episoden inntraff i juli i år. Jeg hadde tatt bussen til en jobb i Bærum, og etter endt jobb ringte jeg etter en drosje. Jeg valgte det alternativet som lå lagret i adresseboken på telefonen min, nemlig Oslo Taxi. Sentralen, en kvinne, svarte at de skulle sende en bil straks. Jeg fikk også en sms som kvittering, med mobilnummer til bilen som var på vei. Etter femten minutter hadde det fortsatt ikke kommet bil til den oppgitte adressen. Jeg ringte derfor direkte til sjåføren, som jeg hadde fått nummeret til i sms fra sentralen.

Sjåføren fortalte irritert at han stod og ventet på adressen. På spørsmål om hvor konkret han stod, gjentok han at han stod der han var blitt dirigert. Jeg svarte at jeg ikke så ham, det nærmet seg nå tjue minutter fra bestillingstidspunktet. Han gjentok nok en gang at han stod der sentralen hadde bedt ham møte. Jeg sa at jeg kom til å se meg om etter en ny drosje, og da kom det:
– Det gjør du ikke! Du skal kjøre med meg!
– Det avgjør jeg selv, svarte jeg over mobil.
– Nei, det bestemmer ikke du! Du venter til jeg kommer!
Jeg fant samtalen svært ubehagelig, og la på. Sjåføren ringte deretter meg opp på mobilen, jeg besvarte ikke samtalen. Noen få sekunder etter dette stanset en bil fra Asker og Bærum Taxi på signal fra meg. I bilen fortalte jeg om den ubehagelige samtalen med bilen fra Oslo Taxi. Sjåføren satte kursen mot Oslo og fortalte at dette ikke var første gang han hadde mottatt klager på kollegene.

Ved enden av stikkveien vi kjørte, møtte vi bilen fra Oslo Taxi. Han manøvrerte bilen sin til midt i kjørebanen og sperret veien for drosjen fra Asker og Bærum Taxi. Bilen fra Asker og Bærum Taxi måtte kjøre helt ut til høyre i veibanen, men kom likevel ikke forbi. Det kom til følgende dialog med nedrullede vinduer:
– Passasjeren du har i bilen er min, sa Oslo Taxi.
– Jeg ser helst at du flytter deg, slik at vi kan komme forbi, svarte Asker og Bærum Taxi.
– Nei, jeg vil at passasjeren kommer over i min bil. Jeg forlanger at han kommer ut.

Det endte med at sjåføren fra Asker og Bærum Taxi valgte å kjøre videre. Vi var begge temmelig skjelvne etter møtet med den irriterte representanten fra Oslo Taxi.

Den andre episoden med Oslo Taxi skjedde nå lørdag.
Klokken 1316 satte jeg meg inn i en bil etter bestilling fra Thon Hotel Gyldenløve i Bogstadveien. Jeg oppgav en adresse i Siebkes gate til sjåføren. Han stilte seg uforstående til gatenavnet, og begynte straks å ratte på gps’en på dashbordet. Jeg måtte bokstavere gatenavnet fire ganger før han greide å finne treff i gps-basen. Han satte deretter kursen nordover. Han beklaget seg over at byen var vanskelig å finne fram i. Jeg hadde aldri vært i Siebkes gate før, men av kartet jeg på forhånd hadde studert visste jeg at vi nå var i ferd med å kjøre en stor omvei. Jeg sa at Siebkes gate ligger på Tøyen, men dette protesterte han på, gps-en sa at gaten ligger på Grünerløkka, og han fremstod irritert over at jeg la meg opp i stedsbeskrivelsen. To-tre minutter etterpå fikk han en privat mobilsamtale, som han valgte å besvare.

Da taksameteret passerte 250 kroner og vi fortsatt ikke var kommet fram, påpekte jeg at dette ble dyrt. Sjåføren og jeg havnet deretter i følgende diskusjon:
– Dyrt? Hvor er du fra, egentlig? Dette er Oslo, ikke sant. Og det er helgetakst.
– Men du vet jo ikke hvor adressen er.
– Det trenger jeg ikke å vite, jeg kjører på gps. Man kan ikke gå rundt å ha tusenvis av gater i hodet, ikke sant.
Han valgte snurt å skru av taksameteret på 256 kroner, og han fortsatte å fortelle meg hvor vanskelig det er å være sjåfør. Jeg måtte, etter å ha hørt på en lang tirade, be ham være stille. Vi kom fram til adressen i Siebkes gate tre-fire minutter etterpå. Han hadde da valgt å overse rådene fra gps-en og heller kjøre etter gateskiltingen.

I en alder av 44 år har man rukket å ta noen taxier: Jeg har satt meg inn i drosjer i Kirkenes og Hamburg, i Paris og Hammerfest, jeg har tatt taxi i Stor-Stockholm og i Bergen og Kristiansand, i Alta og Murmansk og Trondheim. Men noe lignende har jeg aldri opplevd.

Og jeg har tatt drosjer i Oslo før i tiden. Jeg husker den klassiske taxi-sjåføren, han som snakket hull i hodet på deg om verdensproblemer og vansker på hjemmebane fra Fredensborgveien og helt ut til Fornebu. Men han var en hyggelig mann, og han hadde hele Oslo i hjernebarken, han visste hvor den minste avkrok av byen befant seg, og han visste pinadø om oppganger og graving og hvor det for tiden var lurt å kjøre. Han visste hvem som burde regjere landet, men han visste også hvor det nylig var innført enveiskjøring. Han besvarte aldri private mobilsamtaler på jobb, og gps-en var forbeholdt amerikanske militærstyrker.

Jeg praktiserer journalistisk tilsvarsrett, og Oslo Taxi er gjort kjent med denne bloggposten.

24 tanker om “Har det blitt for lett å bli drosjesjåfør i Oslo?

  1. Du har nok tapt der.
    For tre-fire år siden kom vi en gjeng med Viking-Line til Stockholm. En skulle til Skeppsholmem og vi andre skulle forskjellige steder. Mannen som kjørte ante ikke hvor vi skulle og fulgte slavisk GPSen. Jeg husker at han kjørte under en bro og rett inn i en vegg. Når mannen som skulle ned på Skeppsholmen sa at «her har det jo vært stengt i flere år» sa sjåføren at «det står ju inte på skjermen»….

  2. Jeg var av sistnevnte kategori, helt til årtusenskiftet. Det var dessverre ikke ønskelig fra samfunnets side at jeg og vi fortsatte.

    Takk Høyre og Frp, som ved hjelp av Venstres Trine Skei Grande gjorde det mulig, etter at «Akersgata» hadde skreket og bedt om disse endringer i femten år.

    Kan legge til, at jeg leide ut løyve mitt den lovlige tiden, og da det gikk mot innlevering av løyve, så ble jeg kontaktet av Pakistanermafiaen. Resten av historen er velkjent, sist filmatisert i TV-Serien; http://www.nrk.no/programmer/sider/taxi/

      • Kan legge til at hos meg fikk du IKKE høre P4, uansett tid på døgnet, så det var værsegod NRK P2, eller avslått – basta 🙂

        Noen er nok glad for at vi forsvant. Tenk å ha meninger … !
        Husker jeg fikk daværende Kulturminister Hallvard Bakke i bilen, og vi havnet i diskusjon om frislipp av radioen i Norge. Til slutt var det ikke diskusjon mellom oss, men en åpen krangel.
        Han var så forbannet på meg, at han slamret igjen døra da han dro. Neste dag hører jeg at nå er det helt fritt for å starte nærradioer … !

        PS: Tror nok ikke det var meg som fikk ham til å endre oppfatning, men et flertall på Stortinget som gjorde at han måtte bøye seg.

        • «Dere» var ikke de enkleste samtalepartnerne, Stavron. Det vet du godt. Ved passering Sandvika var jeg noen ganger så fyrt at jeg ikke visste hvor jeg skulle snu meg. Men det var en tydelighet over «dere», og fremfor alt: Det var en trygghet. Jeg ber om unnskyldning om jeg virker generaliserende. Likevel: «Dere» var en del av Oslos fasttømrede sjel, også for oss tilflyttere. Det må det være lov til å si.

          Jeg kan godt forstå at Bakke slamret med døren på vei ut. Men i ettertid husker jeg også at «dere» kunne gi nye impulser som hilsen til hardt-arbeidende folk i andre enden av samfunnslag. Det kunne være vel så provoserende.

          Ps. Stortinget tok en rett avgjørelse.

          • Om jeg skal snakke om «vi», så var «vi» nok en mangeslunken gjeng, og flesteparten var neppe fåmælte.

            Og det er helt greit at du er generaliserende, og det var derfor jeg påpekte at jeg ikke spilte P4, men NRK P2.

            Jeg pleide å spørre kunden om vi skulle ta den eller, den ruta, for å komme frem. Ofte kom det fra baksete en helt annen rute, og det var helt greit for meg, om det da ikke var hastverk 🙂

            Det er eneste Hallvard Bakke som jeg kan minnes av de folkevalgte som ble ble skikkelig sinna. Ellers har jeg bare flotte minner om de. Husker enda de hyggelige samtalene med Hanna Kvannmo, og mange andre.

  3. synes dette gjelder på mange områder hvor vår betalingsvilje er som lavest, fx ovenfor håndverkere, d.v.s. at vi får som fortjent,- ikke her på kort sikt at det er noen vesentlig forskjell på taxiselskapene, men at de som utøver lavtlønnet arbeid over tid har lavere ferdigheter enn før

    penga rår

  4. Det er ikke direkte relevant, men fikk lyst til å dele en taxihistorie av den motsatte sorten, en historie om en taxisjåfør som, for å si det slik, visste veien.

    Jeg var langt ute i Sandviken på fest som student, og det endte med at 3 av oss som bodde i et kollektiv oppe i Skogveien, oppunder Løvstakken på andre siden av byen bestilte en taxi for å komme oss hjem.

    «Vi skal til Skoglien», sier jeg. Sjåføren drar på det, og vil vite hvilken nummer vi skal til, den gaten er jo lang, så det kan lønne seg å kjøre over Danmarksplass dersom vi skal langt øst i gaten.

    «274», sier jeg. Hvorpå sjåføren snur seg, gliser meget bredt, og kvitterer med: «A eller B ?»

  5. Det er mye rart. For en stund siden skulle jeg fra sentrum og til Nordstrand. Sjåføren kjørte mot venstre gjennom rundkjøringen. Da jeg påpekte det fikk jeg beskjed om at det var bare «for gøy». Opp Kongsveien la han seg i venstre kjørebane. Da jeg spurte om hvorfor i all verden han kjørte i filen for motsatt kjøreretning sa han at Kongsveien hadde blitt enveiskjørt. Da gikk jeg av.

  6. Før tok jeg ofte taxi. En trygg måte å komme frem på. Særlig dersom det er sent og mørkt. Bekvemt etter lange reisedager. Oftest hyggelige sjåfører, de kjente til bydeler og gatenavn. Ikke noe problem. Det har forandret seg. Nå er det kun taxi i ‘nøden’. Ellers buss eller trikk, såsant mulig.

    At en sjåfør eller to ikke aner hvor på kartet en skal, er greit. Likevel, det har blitt overraskende mange ‘retningsvansker’. Og ubehagelige situasjoner med arge sjåfører som refser eller snakker ganske så ufint til kunden. Rart.

    Når eks. Alna blir til Bygdøy – og sjåføren blir rasende over at jeg insisterer på at vi skal kjøre i riktig retning, og jeg må gå de siste hundre meterne i møkkavær fordi sjåføren fortsatt er sur og nekter å kjøre helt frem, da er det ikke greit lenger.

    Eller eks. å bli kjørt fra Nasjonalteateret via Majorstua via Ullevål sykehus …via en runde på kryss og tvers derfra når en gjentatte ganger sier hva adressen er (og den e r snublende nær utgangspunktet). ‘Retning Bislett’ hadde ingen virkning. Heller ikke ‘her kan du ta til høyre’ osv.- det fikk ham absolutt ikke på rett spor. Men sjåføren var blidheten selv, i findressen, han pratet og pratet. Han forsto at jeg forsto at han ikke ante hvor han skulle. Eller? Han unnskyldte seg med at det var hans første dag som taxisjåfør.

    En til? Kom fra flytoget, gikk til første taxi. Da stoppet en hissig sjåfør meg, han holdt meg tilbake – sa ‘nei, du skal med en annen bil’ – og vinket frem en taxi lenger bak i køen. Det gikk så fort, protesterte, men ble nærmest dyttet inn i bilen. Som kjørte veldig fort avgårde.. Jeg kunne ha tatt en diskusjon med sjåføren, men gjorde det ikke. Dame på tur helt alene gjør ikke alltid sånt. Men hjem kom jeg da.

    Nei, jeg skal ikke fortelle om flere episoder. Men der er noen å ta av.

  7. Etter å ha hatt TT-kort i et par år nå, føler jeg at jeg nesten er en «profesjonell» taxikunde. Jeg kjører nesten alltid med Oslo Taxi, mest av gammel vane fordi det var de som hadde TT-kjøringen fram til 2011. Jeg har hørt nok negative historier til å unngå de andre selskapene, de er nemlig ikke så glade i tt-turer annet enn de aller korteste. (Selskapene får en fast pris pr tt-tur, uansett hvor langt det er.)

    Som oftest har jeg ingenting å utsette på sjåførene, men litt har det da blitt etter hvert. Den verste episoden var han som først kjørte som et svin, langt over alle fartsgrenser. Da vi kom fram fant jeg ut at jeg ikke hadde nok småpenger til egenandelen (på 25-30 kr, jeg husker ikke helt hva det var den gangen). Jeg sa jeg kunne betale med kort, men da hadde sjåføren gjort et eller annet slik at turen var borte fra takstameteret og han ble forbanna og skjelte meg ut. Jeg husker spesielt setningen «Dere tt-brukere trenger jo ikke tenke på noe annet, så dere må da for pokker greie å ha penger til egenandelen». Jeg påpekte at jeg pleier det, men av og til må jeg jo ut og skaffe nye penger jeg og.

    Etter den utskjellingen har jeg gruet meg til hver taxitur, for jeg vet aldri hva slags menneske jeg møter på. Det høres kanskje ut som luksus å kunne ta taxi, men jeg drømmer om å bli frisk nok til å kjøre kollektivt.

    Jeg har møtt på diverse sjåfører som har forsøkt seg på flørtende kommentarer, utspørring av masse private ting, hint om familie som er bortreist og ensom mann som trenger selskap… en del sånt. Ganske ubehagelig, rett og slett.

    Men som oftest er Oslo Taxis sjåfører fine folk, hyggelige – og mange av dem har jeg hatt artige diskusjoner/samtaler med. Men det er dessverre noen som ødelegger ryktet for resten av yrkesgruppen.

  8. Her er min kjipeste tur med Oslo Taxi. Det må presiseres at sentralen tok klagen min på alvor: http://hannej.blogspot.com/2008/04/vre-et-menneske-ikke-bare-en-liten-lort.html

    Men dette med at passasjerene selv må ha kjentmannsprøven er noe jeg også har lagt merke til. Bare for en drøy måned siden opplevde jeg og min (knapt)bedre halvdel at sjåføren stoppet seks-sju kvartaler unna den adressen vi hadde oppgitt på Torshov, for han visste ikke nøyaktig hvor det lå og det måtte da virkelig være bra nok.
    Det var ikke bra nok, syntes vi. Og dermed hadde vi det gående.

  9. Rett skal være rett; å kjøre etter gps’ens anvisninger kan være en utfordring. På flere måter. I hvert fall den gps’en jeg har kassert. Den førte bilen på ville veier.

  10. Ser at det har kommet flere negative kommentarer om drosjene i Oslo.

    Jeg konkluderer med at det er «prisen» som kundene og samfunnet må betale, for å få «billigere» og flere drosjer. Også forurensningen har økt, da de nærmere 3000 ordinære- og reserve drosjeløyver neppe er virksomme døgnet rundt, men sirkulerer i trafikken på jakt etter kunder.

    Mafiavirksomheten burde også være velkjent. Regner med at Venstres Trine Skei Grande, som støttet dette, er fornøyd nå.
    Kan legge til, at prisen har heller ikke gått ned, men derimot opp.

  11. Når alt dette er sagt, og spesielt jeg har vært negativ i forhold til utviklingen, så må jeg samtidigdig få lov til å spørre;
    – Hvor hadde drosjene vært, om vi ikke hadde våre nye landsmenn som stilte opp?

  12. Noen ganger kan passasjerene være ubehagelig rasistisk. Jeg var taxidriver i Oslo på 90-tallet. Det var mange passasjerer som ble veldig glad for at de fikk en «hvit» sjåfør, selvom jeg var nordfra.
    Men for å stoppe de rasistiske uttalelsene fra passasjerene fortalte jeg en sann historie for dem. Jeg overtok nemlig denne taxien etterat sjåføren, som var «hvit», hadde voldtatt en kvinne i baksetet akkurat der passasjeren sitter. Turene videre gikk uten noe videre snakk, og heller ikke mye tips!

  13. Prøv å få en kommentar fra City Taxi også når du først er i gang! Eller kanskje Taxi 3 Romerike, som mot all fornuft med tanke på navnet, baserer seg på kjøring i Oslo uten særlig kjrnnskap eller krav, annet enn lokalt på Romerike.

  14. Jeg kjørte taxi i Oslo i 18 år, før jeg valgte noe annet. I hele denne perioden måtte jeg av og til opp med kartboken, eller blåboka (næringens egen bok som ga kjøreanvisninger i tekst). Riktignok sjeldnere etterhvert som årene gikk. Dette var aldri noe problem for passasjerene, og de hjalp gjerne til dersom de selv visste veien. Å vise litt ydmykhet opplevde jeg sjelden som en ulempe. Jeg tror de fleste sjåfør-kunde-problemene i dag skyldes kulturelle forskjeller og/eller dårlig kommunikasjonsevne. Jeg vet at Oslo Taxi har grundigere opplæring og strengere krav til geografisk kunnskap, språk og holdninger enn det som kreves av det offentlige. Men det hjelper lite når det ikke praktiseres ute i trafikken. Det eneste som kan hjelpe, er at man melder negative opplevelser til det aktuelle taxiselskapet. En klagebelastet sjåfør blir til slutt luket ut. Jeg vil avslutte med å tilstå at jeg nok ikke alltid var helt uklanderlig. Det kunne skje, etter et antall fulle og urimelig passasjerer, gjerne en lørdagsnatt, at jeg ble litt tynnslitt og irritabel. Og at jeg dermed ble oppfattet som sur og mutt. Da hadde jeg valget mellom å bidra til redusere taxikøene som mutt sjåfør, eller å reise hjem før rushet var over. Jeg valgte av og til det siste.

    • Morsomt at du nevner fulle mennesker, men drosjen har altså IKKE plikt til å befordre mennesker som er fulle, eller som på grunn av sin beskaffenhet kan tilsøle drosjen. Og det er det mange som er i både helge- og julebordstrafikken.

      Det er kun sjåføren som kan bestemme om passasjeren er full, eller ikke. Altså på samme måte som en dørvakt. Liker man ikke trynet på en som er beruset, så kan vedkommende avvises med at vedkommende er full … !

      Det blir da politiets oppgave å transportere vedkommende, eller det burde være sjenkestedets ansvar, slik det er mange steder rundt omkring i verden. Dette velger politikere og andre og overse, og overlater problemet til drosjene.

      Jeg har sjøl avvist mennesker, og bedt politiet stille opp og frakte vedkommende, noe de har etterkommet rimelig kjapt og uten spørsmål. Sa bare at om ikke politiet straks kom, så måtte jeg i ytterste fall ty til vold for å holde ham borte fra bilen – enkelt og greit, men det høres drastisk ut, men skal en overleve der ute, så må en være like tøff som de tøffe.

      En annen som sovnet av i bilen, måtte jeg til Politihuset for å vekke. Da to tjenestemenn prøvde å vekke fyren, så føk han opp og skulle slåss med de to, så de la han i bakken og betalte for turen med hans penger pluss godt med tips, og rett i kasjotten med ham.
      Man kan altså havne i mange kinkige situasjoner om en kjører berusede mennesker, og de med slipset på en gang i året er aller verst, og de kan like gjerne være kvinner i sin fineste stas. Ikke akkurat gøy å dytte en fin frognerdame i sin fineste pels rett i søla, men noen ganger er man nødt.

      En av mine nærmeste kollegaer ble drept i drosje, og det samme med sjåføren til en nær kollega. Jeg for min del overlevde et drapsforsøk, ved et mirakel. Man blir litt hardhudet etterhvert.

  15. Jeg er klar over at du ser etter feil … Kan tenke meg at du klager på kafe, pub, osv..
    Med 16 år som Oslotaxi sjåfør og 2 år Asker og Bærum, kan jeg fortelle deg at ingen INGEN i verden kan konurete med Oslotaxi (INGEN) …
    13974 gater, over 400 hoteller, barnehager, skoler, sykehus, sykehjem, kirker, gravlund, pub, bar, kontorer, osv osv…
    Alt du har opplevd og kommer til å oppleve er at du kjøper ikke taxi sjåføren og bilen med 250,- kr , det betyr at når du selv er hyggelig og respekterer for du respekt tilbake,
    Der har du et problem… Når du sier Paris, jeg ler og ler , der blir du kastet ut av bilen hvis ikke du hilser på sjåføren og ikke for å klage på kjøringen…
    Kos deg

    • Nei, nå får du altså gi deg, hvor tar du dette pølsevevet fra, Armend? For det første liker jeg ikke bløff. Tonen din greier jeg godt å forholde meg til, men dette sludderet ditt: Du som er/har vært drosjesjåfør burde vite at det absolutt ikke er 13974 gater i Oslo. Jeg har gjort deg en tjeneste og sjekket det for deg: Det er 2442 gater i Oslo. Tallet på hoteller stemmer heller ikke, det er definitivt ikke 400 hoteller i hovedstaden, i skrivende stund er tallet helt nøyaktig 60, også det har jeg sjekket for deg ved en enkel telefon til Horwath Consulting som styrer med slike tall.

      Paris-sjåførene har jeg bare gode erfaringer med, og at du blir kastet ut av bilen hvis man ikke hilser – har aldri hørt om det i hele mitt liv – er like stort tøys som ovennevnte påstander.

      Det er forøvrig ingen som har påstått at man «kjøper» sjåføren for 250 kroner. Men som sjåfør har du et arbeidsreglement du skal forholde deg til. I så måte har jeg fått skriftlig svar fra Oslo Taxi der de sier at det jeg opplevde er uakseptabel adferd, og det er opprettet sak på begge sjåførene. Veldig betryggende. For meg er saken ute av verden, mate.

Legg igjen en kommentar til Stavron Avbryt svar