Penger har føtter å gå på

Det er skarp frost i byen. Årets rim legger seg på fjorårets bilmodeller langs Birger Jarlsgatan, hansker i uanstendig dyrt semsket skinn skraper isen av glaserte frontruter. Det tar seg ikke ut å legge filleryer over bilrutene på Stureplan, det ville virket forrykt vulgært. Men som et tips: det funker kanon. Hvis man ikke synes en alminnelig fillerye er fin nok, er det nok av dyre tepper å få kjøpt. På Stureplan bæres det julegaver i eksklusive papirposer med gulltrykk eller designersignaturer. Som det var i fjor, og året før der. Det trippes, det traskes – har man ikke julegratialet i lommen, kanskje? En transaksjon som gikk som planlagt, et aksjeutbytte som kom i en fei? Skal riktignok beskattes, men det er til neste år. Det er kaldt.

Det er langt til en ny sommer, men likevel: Jeg har forlengst sluttet å telle antallet varmegrader i juli. I 2008 kom jeg til 30, sammenlagt, og da skjønte jeg at det var nytteløst å sammenligne årene. De som gjorde det, havnet på avveie en gang på 60-tallet og kom aldri tilbake.

Derimot har jeg stor glede av å telle ned til tjeldens ankomst i mars. Jeg nullstiller telleverket allerede i januar, når frostrøyken sleper seg langs fjæra med hvesende lyder. Frostbitt på hendene lengter jeg. Da skulle tjelden vært der, som en lysets vaktmester, patruljert langs de skinnende knausene og gitt frosten en skjennepreken i falsett. Nei, tell ikke soldagene. La dem heller komme som en uventet bonus, som samlekvitteringer du kan levere ved årsslutt der i mørket, som lønn for strevet etter å ha stått der med frostbitte fingre en forgangen vinter, som starten på en ny.

Litt moteblogging, forresten: Har du først testet disse, blir du overbevist om at tanker om kulde er tenkt før. Brukes helst i tørr, gnistrende frost ned mot minus tjue og derunder. Fra 1500 kroner og oppover. Prisen burde slå an på Stureplan. Fås kjøpt i Finnmark og i svensk eller finsk Lappland.

1 tanke om “Penger har føtter å gå på

  1. Du skapte bilde av dyre hansker. Slike som han flotte verdensvante mannen hadde på seg, da han kom til Fornebu og tok drosje til et glass glinsende kontorpallas på Vækerø.

    Det luktet penger, store penger, så denne verdensvante mannen ble fraktet i største ærbødighet til dette glasspalasset. Han betalte det som sto på takstameteret, skulle bare mangle, og han fikk en service som var han velfortjent.

    Da denne verdensborgeren hadde forlatt kuskens kjøretøy, snur kusken seg av gammel vane for å se om det var blitt igjen noe etter mannen. Man vet aldri. Noen spyr, noen legger igjen en gammel avis. Denne striglete mannen la igjen et par nydelige hansker.

    Sjåføren ropte så høyt han kunne, men mannen hørte ikke at han hadde glemt noe. Han hadde glemt å gi tips, og sjåføren glemte å rulle ned vinduet!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *