Lukt til himmels bærer det

Deler av kollektivtrafikken i byen er kraftig omlagt og forsinket i ettermiddag. Grunnen er den svenske Nobelpris-utdelingen, blant annet til de tre forskerne Saul Perlmutter, Brian Schmidt og Adam Riess. De tre får Nobel-prisen i fysikk for å ha funnet ut at universet ikke trekker seg sammen, slik man tidligere har trodd, men derimot utvider seg. Dette er på ingen måte godt nytt. SVTs kommentator på direktesendingen oppsummerer i skrivende stund det hele så dystert som det kan få blitt:
– Den felles forskningen deres viser at universet utvider seg. Inntil det ikke er annet tilbake. Enn en stor. Mørk. Masse.

Dette får man altså pris for å bringe til torgs. Kong Carl Gustaf vrir seg i stolen. Dronning Silvia holder masken. Salen er kledt til fest. Kongen reiser seg, deler ut prisen til gjallende fanfarer. Etter fanfaren besørges musikken av Kungliga Filharmonikerna, førstefiolinisten smiler, slik han alltid har gjort når jeg har sett ham føre tonen. Han virker helt uberørt av at universet kommer til å utvide seg. Til en stor. Mørk. Masse. Men musikken er vakker.

Universitetet i Oslo, institutt for teoretisk astrofysikk, forsøker i en begeistret artikkel å forklare hva dette betyr, ved å bruke hysteriske sammenligninger: Tenk deg at du står på stupebrettet over et basseng. Du tar sats, stuper, men istedet for å falle mot vannet fyker du til himmels, påstår Universitetet i Oslo. Jeg, som aldri har kunnet fordra å stupe fordi jeg får vann i nesen, finner denne tanken veldig tiltalende. Men jeg skjønner fortsatt ikke hva dette har med verdensrommet å gjøre. Universitetet i Oslo fortsetter derfor sin sammenligning av nyoppdagelsen med en bolledeig med rosiner som står til heving: Rosinene står på samme sted som de ble satt inn i deigen, men de fjerner seg fra hverandre etterhvert som deigen eser. Jeg, som liker å bake, finner dette mer forståelig, men ikke fullt ut. Jeg føler meg dum, som de utallige gangene i mattetimene: Men dette må du da skjønne! Kong Carl Gustaf setter seg igjen, vrir seg på tronen. Det er best å la være å tenke for mye på det. Jeg koker en gryte kjøtt, som skal trekke på svak varme i nesten to timer. Jeg kikker på en adventsstjerne. Nisser som er varsomt satt ut i et kjøkken, seks nisser som står på hver sin kant og gjør meg lett til sinns, og rørt.

T-banen er forsinket. Og det bare fordi universet utvider seg.

13 tanker om “Lukt til himmels bærer det

    • Med universitetet? Til dels enig. Nå er dette riktignok en hel del milliarder år fram i tid, kall det gjerne steketid, men likevel: Hva skal vi med disse opplysningene? Kongefamilien må ta hele den lange veien fra Drottningholm, – riktignok utenom kollektivtransporten, – for å dele ut en pris til folk som sier at vi kommer til å fyke ut i det store intet, som støv og muld. Hvorfor er dette verdt en pris?

  1. Nei, si det. Dette går over min forstand og langt inn i prestens. Og siden jeg er gift med presten, tør jeg si at da er vi like langt.
    Litt alvor: Den langsiktige verdien av forskning ser vi vel ikke? Tiden kan vise at verdien er lav, men det kan også være at forskerne «holder i halen på noe stort.»

    • Jo, jeg forstår jo det, at det kan være mye vi ikke ser. Jeg har stor respekt for forskningen, men til tider har vi alle litt for MYE respekt for forskningen.

      Det er veldig mye – berettiget – fokus på avgjørelser tatt i den norske Nobel-komiteen på fredsprisen. Priser basert på forskning gjennom teleskoper og i matematiske ligninger møter ikke samme kritikk. Bolledeig. Stupebrett. Javisst, ja. Nitten milliarder år fram i tid. Kanskje bør forskerne selv fortelle nøyaktig hva vi skal – eller kan – bruke dette til?

  2. Vel, dette viser jo at journalister ikke alltid har fattet det de skriver om. Lager seg en enkel tolkning og skriver ut fra det.
    Universet utvider seg ikke til en stor mørk masse. Med tiden vil massen rett og slett forsvinne. Tilbake blir stråling, altså blant annet lys. Men fordi universet utvider seg til noe så ufattelig stort blir det likevel mørkt, og med tiden blir det også slutt på strålingen. Og her snakker vi mer enn 19 mrd år. Universet utvider seg altså til noe ufattelig stort ingenting. Det er ikke neimen ikke så lett å forstå.

    Men grunnforskning kan i dette tilfellet lett overføres til anvendelig vitenskap: T-banen blir forsinket fordi avstandene i det utvidede universet blir større. Og til slutt kommer det ingen T-bane.

    • At det ikke er lett å forstå, Bjarne, er spot on. Ikke bare er det uforståelig, det er også urettferdig og urimelig. T-bane-forklaringen din var langt mer fattbar enn bolledeig-teorien.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *