Driving home for christmas

– Ja, her kan du altså ikke stå, var det aller første hun sa. Hun kikket meg rett i øynene, jeg hadde ikke greid å finne knappen som rullet ned ruta i leiebilen, så jeg hadde liksågodt åpnet hele døren:
– Nei, det er jeg klar over, kan du hjelpe meg? spurte jeg og leverte på forespørsel førerkortet.
– Du blir sittende, sa hun og gikk tilbake til patruljevogna med førerkortet. Ettermiddagsskumring på Götgatan midt på Söder, jeg ikke bare i feil kjørefelt, men også i feil kjøreretning.

Jeg føler et visst behov for å understreke at jeg fulgte veimerkingen og trodde at jeg kunne snu nede ved Skanstull, jeg skjønte at jeg var på feil vei etter avkjøringen, men oppdaget at gaten til venstre var enveiskjørt, og der stod jeg, på venstre side. Trafikken mot meg fikk plutselig grønt lys, og da var det intet annet å gjøre enn å bli stående. Jeg filosoferte litt over hva jeg skulle gjøre: Sette på nødblinkerne? Sette på radioen og høre på litt julemusikk mens jeg ventet? Hvor lenge må man egentlig vente i Götgatan før man kan ta en usving og komme seg over i rett retning? Til klokken to på natten?

Men da kom den, politipatruljen, som satte langlysene i meg i to korte blink. Den vennlige politimannen ble sittende på førerplass, den vennlige politikvinnen hadde nå tatt med seg mitt norske førerkort og stod i radioforbindelse til sentralen, kunne jeg se. Hva kom dette til å ende med? Hun hengte fra seg radioen, skrittet over mot meg, jeg hadde fortsatt ikke funnet knappen for vinduet og åpnet derfor døren igjen.
– Du har kanskje et svensk personnummer, også? spurte hun.
– Javisst, svarte jeg og fisket opp mitt svenske identitetskort.
– Takk. Bli sittende. Blås.
– Flaflafla.
– Hvor skal du?
– Flaflafla. Mot Liljeholmen.
– Blås ut i fire sekunder. Mot Liljeholmen? Altså, da er du på vei mot feil retning.
– Flaflafla.
– Takk. Det er grønt. Du er godkjent. Bli sittende.
– Flaff.
– Mot Liljeholmen, sier du? Men altså. Ååh. Aargh. Du er på feil vei. Vent her.
Hun gikk på ny inn i patruljebilen, konfererte med kollegaen, snakket med sentralen. Trafikken på Götgatan suste forbi oss i alle retninger. Götgatan i rushtrafikken kan best sammenliknes med Majorstukrysset mot Kirkeveien onsdag før påske.

Svensk politi dukker gjerne opp fra et tilsynelatende ingenting, og det finner jeg betryggende. Dette var mitt andre møte med lovens lange, svenske arm – det første møtet fant sted midt på Drottninggatan i april, da hadde jeg i min visdom dratt opp en diger skiftnøkkel som jeg skulle stille setet på sykkelen min med. Sykkelen hadde jeg låst til en gatelykt. Det er å be om bråk. Som et svisj stod det en konstabel foran meg og spurte meget vennlig hva jeg holdt på med. Jeg svarte som sant var at jeg stilte høyden på sykkelsetet. Han betraktet meg og skiftnøkkelen med hevede øyenbryn og bad meg meget høflig om jeg kunne låse opp sykkellåsen, slik at han så at jeg hadde rent mel i posen. Noe jeg selvsagt gjorde på sekundet. Låsen gikk opp med et smekk, han smilte fortsatt:
– Ville bare sjekke, vet du. Ha en fin dag.
Han kunne valgt å avslutte seansen med å gi meg fem hundre kroner i bot for å ha syklet på Drottninggatan, for det er nemlig ikke lov.

Jeg hadde fortsatt ikke funnet knappen for vindusheisen og åpnet derfor igjen døren på vidt gap da damen i politipatruljen på Götgatan for tredje gang kom bort til meg:
– Du, nå gjør vi det slik: Jeg stanser trafikken, og du snur.
– Javisst. Jeg snur.
– Mot Liljeholmen. Altså oppover.
– Javisst. Oppover.
Jeg har alltid beundret praktisk politiarbeid: Kontant rygget politivogna ut i midten av Götgatan, stilte seg opp på tvers, fyrte opp blålys som må ha vært synlig fra Globen i sør til Slussen i nord. Politidamen stod midt i veien, all trafikk stanset, lovens lange armer strakte seg imperativt i været: Stans, i lovens navn, en nordmann er i nød! Og jeg? Har lært et og annet om enveiskjørte gater på Söder.

7 tanker om “Driving home for christmas

    • Leiebilselskapet skulle ha hundre kroner ekstra for å la meg bruke gps. Men jeg vet hvor jeg kjørte feil. Det er jo en trøst. Stockholm er ganske oversiktlig å kjøre i. Men desto mer et helvete å parkere i. Særlig midt i rushtrafikken, feil vei.

  1. Hehe, en morsom sak om livets små blødmer.
    Kommer på en historie fra midten av sekstitallet, da en av bygdas lastebileiere hadde bestilt ny lastebil, og dratt til Oslo med kone og hjelpesjåfør, for å hente vidunderet. Altså en helt flunkende ny lastebil og ikke noe brukt og nedslitt, som var vanlig den gangen. Mye større og finere enn den gamle Bedforden. Scania var det. Nyvasket og fin.

    Det praktiske ble ordnet, og dermed bare det i vei med de tre. Selvsagt satt den nybakte stolte eier bak rattet, med fruen i midten, og hjelpesjåføren helt til høyre. Begge to sjåfører var vante sjåfører, men ikke helt vant med bykjøring, og langt fra en i en så stor by som Oslo.
    Den «store» lastebilen ble navigert etter alle kunstens regler, helt til folk rundt dem begynte å veive med hender, for å gjøre ekvipasjen oppmerksom på at det var en enveiskjørt gate.
    Eieren, med snus i både over- og underleppa, snur seg mot sine medreisende og sier lespende;
    – Se, …. se kor dem vinker, dæm har ikke sett så stor lastebil her i Oslo.

    • Siden jeg nå er inne på den historien, så kan jeg jo fortelle om da de endelig kom frem til Finnmark med ekvipasjen, etter en lang og strevsom ferd gjennom Sverige og Finland.
      Vel, kommet frem var de nok ikke. Bare til tollstasjonen som skiller Finland og Norge, for der sto Hagbart, han som hadde kjøpt den gamle trofaste sliter’n, Bedforden.

      Så trofast var den ikke lenger, for Hagbart sto på støtfangeren og bøyd over motoren da Bjarne og hans reisevenner ankom tollstasjonen. Bjarne måtte bort for å se hva som plagde «gammelbilen» og Hagbart. Det er da Bjarne utbryter, med sine lespende snus lepper;
      – Hagbart, du må ikke kjøpe sånt der dritt.

  2. Har bare positive opplevelser med politiet. Uansett land. Men, så har jeg nok et meget praktisk og avslappet forhold til øvrighetspersoner. De ønsker helst å få ting til å flyte. Akkurat som en god dommer i en fotballkamp. Gjør dommeren en god jobb, legger du ikke merke til han…

Legg igjen en kommentar