Et brøkdels, gjenglemt sekund

Det ligger en egen stofflighet over bilder i familiealbum. Mange av dem bærer en egen dokumentarhistorie bak seg, fanget på standard 1/60-delssekund enten det var dag eller natt, vinter eller høst. Fotografene var, som nå, hverdagsfolket, men tidene er endret, motivene lar seg ikke gjenskape, situasjonene er over, mennesker er døde.

Dette bildet er merket «1. mai 1963». Det er tatt i Finnmark, antakelig i et nå forlengst nedlagt og fraflyttet fiskevær i Tanafjorden. De to på bildet er ukjente for meg. Men stemningen er meg bekjent: Snøen som ligger dyp helt ned til sjøkanten, de bare lyngflekkene, det er fire år før jeg ble født, bomullsanorakken som jenta har på seg ble et drøyt tiår senere erstattet av de gyselige boblejakkene – mange av dere husker dem sikkert. Sixpencen som mannen bærer er mote i storbyene nå.

At motiver ikke lar seg gjenskape er forresten en unøyaktig formulering – jeg skal heller presisere: Det er fullt mulig å sette ei jente og en mann i sekstitallsklær på en lyngknaus, tenne et bål av vierkvist og røtter, avbilde dem i perfekt eksponering en maidag. Det ville ligne forbløffende på originalen. Men visse ting ville ikke være der: Emulsjonen på dette øyeblikket viser en annen virkelighet, sju måneder etter Cubakrisen, seks år før månelandingen, sju år før oljen på Ekofisk, men bare en drøy måned før vierkrattene ble grønne, og dette siste er det eneste som fortsatt er det samme.

5 tanker om “Et brøkdels, gjenglemt sekund

  1. Jeg kjenner meg igjen. Ikke i det bildet, men tiden. Jeg er litt eldre enn deg Jakob, og kanskje året yngre enn jenta på bildet.

    Husker en venn av familien. Kjøpmann var han, bestekameraten til far. Han pleide å ta seg fri midt på dagen for å gå en skitur, når solen begynte å varme såpass at fristelsen ble for stor. Da pleide han å komme innom oss og far, med spørsmål om han fikk «låne» meg for en tur.

    Minnes første gang. Tror jeg var noe over seks år. Stolt som en hane som fikk være med kjøpmannen på tur. Var nok ikke den helt lange skituren, med mine skiferdigheter, men tur er tur og når en er på tur med kjøpmannen så vanker det appelsin. Der satt vi kanskje på den første barflekken. To turkamerater og spiste hver vår appelsin.

    Nå er min turkamerat på gamlehjem, noe glemsk, men meg og alle våre turer opp i gjennom årene husker han, like godt som meg. Håper bare at vi rekker å ta en mimretur på gjengrodde stier, før det er for sent. Nå er det min tur å ta med appelsin for oss begge.

  2. Jeg kjenner meg igjen i dette bildet, om det hadde vært tatt noen år senere kunne det nesten vært bestefar og meg. Han var fisker og småbruker og han tok meg ofte rundt med tøff tøff snekka hvor vi dro rundt i skjærgården der vi lette etter vrakrester og annet som ble skylt i land fra skipene ute på Storhavet. Kjenner enda kriblingen i kroppen og hvor spennende det var å dra på en slik skattejakt.
    Husker ennå de eksotiske bokstavene i det kyrriliske alfabetet og samtalene med ham om hvor denne livbøya kunne komme fra. Dette er noe av de fineste barmdomsminnene for den lille byjenta som kom på landet og fikk dele disse stundene med gode bestefar. Han er forlengst borte, men det er godt å ha disse minnene med seg i livet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *