Frosten er mild, glefser ikke i ansiktet slik jeg en gang var vant med, den er velvillig innstilt, og tomatsuppen min, den langsomt lagede, spises med karvebrød fra i går. Karve er et gammelt krydder, nordnorske kjøkken er godt kjent med de avlange frøene, jeg husker karve-te med sukker fra syttitallet. I julegave har jeg fått Hallgeir Henriksens slentrende bok om lokal mat. Hallgeir, den buldrebassen, har fartet rundt her i omegnet og fisket, saltet, fotografert, sukret og røkt, bærspannene hans er alltid bugnende, og han deler eldgamle oppskrifter på sin sedvanlig velskrevne måte. Hallgeir er journalisten som kan ha to tanker i hodet samtidig.
Dette er morfar. Han sitter på kjøkkenet der ute ved kysten, på bildeteksten i albumet står det at han tilbereder julematen. Bildet er ikke datert, jeg vil anslå at dette er helt sist på sekstitallet, ettersom flere av de påfølgende bildene kan jeg glimtvis huske som situasjoner, vagt og blafrende. Rypene har han nok tatt i fjellpassene over havet, og nå sitter han og ribber dem til skinnet, skal sikkert stekes i den gamle komfyren som jeg mener å huske hvor stod. Hva han har brukt, eller skal bruke, den store gryta på kjøkkenbordet til er ikke godt å si, men det kan være potetkasserollen. Dette er i alle fall julemat fra grunnen av, virkelig fra grunnen av. Boksene og serviset på benken fås i dag høytpriset i antikvariater. Hornbrillene er forlengst mote blant tjueåringer. Strikkesokkene – lestene – har også tålt tidens tann, og antakelig var det det han fikk i julegave av mormor, år etter år. Det fikk vi andre, også. Morfar døde i 1975.
Mat rett fra naturens eget spiskammer. En ettermiddag, kveld, selskap for mange år tilbake. Det er noen av stikkordene jeg sitter igjen med etter å ha lest teksten du har skrevet til bildet.
Noen år og måneder senere, på selveste kvinnedagen, da hadde min far sin femti års dag. Husker den dagen spesielt godt, for etter skoletid og middag, dro far og jeg på en rask isfisketur til et vann som ligger rett ved riksveien.
Svinkaldt ville vi vel si i dag om temperaturen den ettermiddagen, men som kjent var det ikke noe som het kaldt på den tiden, bare dårlige klær. Vi var godt kledd, så det bød ikke på noen problemer og fisken var i bett. Vi dro opp den ene røyen etter den andre på kort tid, og siden det var så kaldt, så stivnet de omtrent med det samme de var over vannflaten. Ferdig frossen fisk med andre ord.
Da vi kom hjem igjen, og jeg skulle til å sløye fisken, oppdaget jeg at de ikke var så døde som jeg først antok. Dermed unnslapp de sløyekniven og jeg ordnet et akvarium til fisken. Hmm, vet ikke om fisken likte mitt akvarium, for det var like kritthvitt som en likkiste, for jeg hadde tappet vann i badekaret og der kunne fisken svømme rund på «lid de parade».
Når gjestene til far dukket opp, så kunne jeg tilby stekt røye, mens mor selvfølelig hadde dandert med kaffe og kaker til dem. Kaffe og kaker fikk vente, for stekt røye kunne de selvfølgelig tenke seg. Det var enda tidlig i isfiske sesongen, og de færreste hadde komme seg ut etter fersk fisk. Stor var overraskelsen, når de kunne se fisken svømme rundt i «akvariet» mitt og de selv kunne peke ut maten. Sløyingen tok selvfølgelig ikke lange tiden, og vips sprellet fisken, bokstavelig talt i pannen, rett fra naturens eget spiskammers.
Den benken i bakgrunnen finnes i identisk utgave på moder’n sitt kjøkken. Alle hadde de samme tingene før. For det var det de var. Ting.
Ikke statussymboler som beviste hvor spesielle og smaksbevisste vi var.
Ah – melposn. Sånn så mele ut når æ lært å bak og kokkeler en gang på sluttn av 1970-tallet. Plutselig va de’ masse som kom tellbake. Det kunn ha vært farmor sett kjøkken han jobba me, ut fra innredninga etc. Du søte nostalgi.
Takk førr fin post!
Jeg lot med vilje være å påpeke designet på melposen for å se om noen av leserne fikk bakover-tanker, og det fikk altså du! Ja, sånn så de ut, husker du? Og det kunne bli både vafler og kleppmelk og saus av innholdet. Takk selv 🙂