Rundt tall

Det er siste dag her i nord på juleferie på en stund. Jeg kjenner ikke frosten igjen, den har blitt så tafatt. Er dette alt du kan oppdrive, Fader Frost, som du heter der over åsene i Russland? Her, på norsk side, her heter du Julenissen eller værgudene. Samme kan det være, været er tafatt, det skulle ikke være slik.

Dette er bloggpost nummer sju hundre. Innlegg nummer sju hundre: Dette er faren min. Pressefotografen tok dette bildet i mars 1986, han gikk vel som pressefotografer flest baklengs forover som pressefotografer gjør når de skal dekke demonstrasjonstog – jeg har selv vært reporter på tv med tv-fotograf i stram kabel ved siden av meg. Vi måtte gå slik, det var ikke alltid de trådløse mikrofonene på Teknisk Lager var ledige, det var som regel en eller annen dokumentarreporter med fullt team og fullfinansiert planverk i hundetusenkronersklassen som rasket med seg alt utstyret og dro på eksotiske utflukter til Fruholmen eller langt faenivold i Barentshavet, mens vi: Vi ble stående med kobbertråd og annenrangs batterier, men vi hadde en sending å rekke, vi dekket hverdagen, som regel mot Dagsrevyens nådeløse deadline klokka 19, men de var snille i regikontrollen og skjønte et og annet om å være ute i felt. Så det hendte ofte vi fikk disp. Og ikke et vondt ord om dokumentaristene: De tryllet fram prisbelønte og kritikerroste perler fra Fruholmen eller langt faenivold i Barentshavet. Det er en annen historie. Dette er altså faren min.

Kanskje er dette bildet et av de mest rørende jeg har sett av ham. Det er mye å si om faren min, men jeg synes dette i det minste oppsummerer arbeidsmoralen hans: Gruveanlegget han jobbet i stod for fall, og han var blant dem som valgte å protestere, iført det han stod og gikk i: Kjeledress, sveisebriller og hjelm. Kanskje hadde ledelsen sagt «ja, dere får to timer avspasering til det jævla toget» eller kanskje hadde ledelsen sagt «javel, demonstrere, ja, javel, men prøv å være tilbake før ettermiddagsskiftet går på», og uansett var de rasende, de som gikk i tog. Jeg kan ikke huske min far som rasende, men blikket hans sier noe. Jeg vet ikke hva. Jeg kjente ham ikke så godt.

Pappa, kunne du ikke bare vært slik, en far som gikk demo som en kul pappa, kunne du kke bare tatt på deg sveisebrillene og sagt at her var vi trygge, for du hadde gått i demo og industriministeren var en vattnisse?

Faren min døde i 1992. Gruvene ble stengt i 1996, og gjenåpnet i 2009.

4 tanker om “Rundt tall

  1. Gratulerer. Det skal litt til for å «produsere» 700 bloggposter. Hver og et av disse blogginnleggene dine er leseverdige, og står seg fint alene. Noen ganger stopper en midt i teksten, og andre ganger blir en sittende tankefull etter teksten. Ut av de tankene, kommer nye tanker, og noen ganger munner det ut i en liten, eller litt lengere kommentar fra meg, eller andre. Noen kanskje litt arge, og «send» knappen her nedenfor blir ikke brukt, mens noen har stått seg til M+.

    Uansett, så klarer du å få andres tankespinn ut av ditt tankespinn. Vi som leser bloggen din, blir ikke forundret over, om vi til neste jul kan få kjøpt en bok skrevet av deg.

    Det er så mye enklere å ta bilder. Gi meg et fotoapparat. I løpet av en halvtime har jeg tatt 700 bilder, og i løpet av den neste halve timen har jeg lagt ut alle disse bilder ut på forskjellige fora, slik at de kan betraktes og bedømmes.

    For det er slik det gjøres. Vi knipser og knipser, og legger ut bilder i hytt og vær. Intetsigende møkkabilder som bare er til forsøpling av etthvert nettsamfunn. Vi oversvømmes av bilder og impulser, som ingen stopper opp og dveler ved. Vi trykker bare på neste, og neste, og neste, uten å finne noe.

    Det bildet av faren din. Fotografen tok helt sikkert minst en film. Kanskje både to og tre filmer av det demonstrajonstoget. Altså kanskje opp mot hundre bilder som han først fremkalte. Så holdt han filmene opp mot lyset for å se om han kunne finne «det» bildet, og der var faren din foreviget. Han tok filmstrimlen bort til kopieringen. Satte filmen på plass, valgte utsnitt før han la inn fotopapiret. Så brukte han hendene til å dekke over alle de andre, slik at de ikke ble like mye belyst, for at ansiktet til faren din skulle tre lysere frem enn resten av bildet. Det var datidens fotomanipulasjon, og ting vi i dag gjør i Photoshop. Det var altså ett av kanskje hundre bilder som kom med i avisen av demonstrasjonstoget.

    Om vi i vår iver etter å fotografere husker at kanskje bare ett av hundre bilder er noenlunde severdig for andre, så er vi kommet langt. Han som tok dette bildet var profesjonell, og klarte å ta «det» bildet, og det kan hende vi andre må ta mange, mange flere. Kanskje må vi ta 700 bilder for at ett av de er verdt å ta vare på.

  2. Først: Likte det bildet veldig godt! Ikke fordi pappaen din ser så morsk ut. Det kan godt hende at han egentlig ser litt spørrende ut i luften fordi han hørte en rar lyd eller så noe merkelig på sida av toget. Kanskje kom han til å tenke på noe han Jakob hadde sagt, som han ikke helt forsto. «Herregud, det ryr no mye rart utav den kjeften…»
    Jeg liker bildet fordi det er så ekte. Eller det virker i hvert fall ekte. Parolen i bakgrunnen der de har slitt litt med å få plass til alt. (De henvender seg bl.a. til «tanter» som befinner seg på Stortinget…) At dette er arbeidere går klart fram ellers i bildet også. Mye arbeidsklær og hjelmer der. Selve bildet ser faktisk ut til å ha fått farge fra gruvestøvet.
    Det er utvilsomt en spontan aksjon og slett ikke koreografert på noen måte. Og det blir enda mer ekte når jeg kommer til å tenke på bildene av «sørgende» vi nylig har fått se fra Nord-Korea.
    Til slutt, og viktigst, liker jeg bildet fordi det betyr noe for noen. Ikke minst for deg Jakob. At du blir rørt, rører meg også…

    • Ja, Dnort, det er betydningsfullt, det er personlig, og det representerer også en æra som vi ikke ser så mye til nå.

      Det er vanskelig å la være å le når du påpeker at de har delt stortingsrepresentanter i stortingsrepresen og tanter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *