Hvis man snur litt på det

Ja, hvis man gjør nettopp det: Ser ting fra en annen kant. Hva skjer om man natt til årets første dag tenker fritt og forsøker å være litt åpen.

Tenk om det var slik at rekene var 170 centimeter høye, og vi mennesker mellom 3 og 5. Tenk om det var rekene som hadde oss som delikatesse, fløy rundt og sopte oss opp i digre nett, auset oss i digre kar, kokte oss, solgte oss på torg og kaikanter. Vred av oss hodene, slet av oss beina så bare ryggfileten var igjen, oversprøytet oss med majones og drakk hvitvin fra kontainere. Og senere på kvelden, den ene reka til den andre:
– Roger, har du husket å kaste menneskeskallet i søpla? Det begynner å lukte så fort, vet du.
– Ja, Rita. Jeg bar det helt ut i søppelkassa.
– Takk, kjære. Åh, for en fin kveld. Kan du massere meg litt på foten?
– Ja. Denne?
– Nei, den andre. Nei, ikke den. Ikke den, heller. Den, ja.

Senere på kvelden. Verdens lengste levain, kjøpt på Gunnarssons på Söder, fersk selv om det var nyttårsaften og klokken var 15. Nå: En enslig papirlykt flyr over takene, av den typen en eller annen norsk brannmann advarer mot. Men snu på det, du brannmann: Ser du ikke det vakre i dem? Som scenen i «Melancholia», bare vakrere. Den advarende brannmannen snakker ikke om hvordan stram svovellukt, flere titalls kilo magnesium, kadmium og andre brente tungmetaller legger seg som et lokk av smog over en storby. Nei, det er ikke denne brannmannen opptatt av, han sier at å sende avgårde papirlykter er som å sende opp flygende bål, og det er fysjom og tenk på den oppvoksende slekt. Men vi synes de er vakre, ønsker hverandre et godt og løfterikt og fint, flunkende nytt år senere, koker te og ler oss hese av en rar credit på en rulletekst i «In Treatment». Det er sesong 1, og heller ikke Paul Weston er helt uberørt.

Og det blir natt, og det blir morgen, og det blir ettermiddag og kveld første dag. En ekstra julegave, og det er godt, og det er Oslo.

4 tanker om “Hvis man snur litt på det

  1. Jeg skal aldri – ALDRI – klage over små reker. Fra nå av kommer jeg til å snakke pent til hver og en av dem. Kanskje rekeskallet sågar får ligge natten over i hus, før jeg forflytter det nensomt til søppelbøtten. Jeg tror muligens jeg, i disse vintertider, kan komme til å rulle ut en skjøteledning fra huset og plassere en stråleovn ved porten, så ikke reke-etterladenskapene fryser. Bare for å bygge opp litt goodwill i tilfelle rekene i fjorden plutselig skal begynne å vokse seg store og sterke. Det sies jo at vi mennesker krymper med alder …
    170 cm lange reker!!!!! Wæhhhhhhh
    Godt nytt år til deg

  2. Trist, men NRK kan ikke pr. øyeblikket tilby opptak fra tidligere sendinger som Podcast. Jeg hadde lyst til å droble litt videre i dette som Jakob her tenker, om situasjonen var snudd opp ned, og vi var forretten til reka. Forleden formiddag hørte jeg på programmet Ekko i NRK2 om en slimsopp som hadde gjenoppstått fra de døde etter 16 år, og saken var til vurdering som et mirakel hos Paven.

    Det forskeren på Blinderen entusiastisk kunne berette, var at denne slimsoppen ikke likte whisky, men satte pris på god musikk. Lyttet til sendingen med det «ene» øret, men kan minnes han også hadde prøvd om den hadde intelligens ut over det å mislike alkohol, og sette pris på noe musikk. Han hadde bedt slimsoppen finne ut av hvilket T-bane stasjon som var mest hensiktsmessig for ham å gå til, og den hadde kommet med et tilsynelatende intelligent svar!

    Når et av planetens lavest stående vesener, har så utrolige egenskaper, så må jo reka ha det også. Tenk om den var større, og kunne spasere på land; http://img.izismile.com//img/img2/20090327/bonus/3/crabs_06.jpg Tenk om det var kongekrabben som slentret gatelangs?

    • Ja, jeg vet ikke om det var dette innslaget jeg hørte tidligere, men det innslaget om slimsoppen er et av de beste innslagene fra forskningsredaksjonen i radio på lenge. De hadde visst koblet en musikkmaskin til soppen, skjenket den full og latt den spille en melodi? Helt koko, og en meget engasjert forsker.

  3. Brent barn skyr ilden, og jeg er en av de som støtter brannmannen som ikke vil ha flygende bål rundt omkring i byen. Kan love at det ikke er morsomt å oppdage blålys flimmer i taket på soverommet, straks etter at man har lagt seg. Ringe til brannvesenet for å høre hva det er for noe, og få vite at bygården en bor i er påtent av en med noen skruer løs i toppetasjen.

    Vite at døra ut mot friheten er kanskje betyr døden, og at kanskje den døra mot loftet heller ikke er sikker vei ut av loftsleiligheten. Den eneste veien ut er via et takvindu. Man tenker kjapt over hva en kan ta med seg, på kattene, og samboeren, der vi alle må heises ut via takviduet mens flammene kanskje slikker en oppetter anklene.

    Takk og pris, så ble brannen oppdaget så tidlig av en forbipasserende, at den kjapt ble slukket, og vi slapp å bli evakuert, men lystige tanker var det ikke. Hadde heller ikke så lystige tanker en nyårsaften jeg tilbragte i en av småbyene i nord. Ved midnattstider, trakk alle seg ut fra serveringsstedene. Så begynte «moroa» i trange bygater. Rakettene ble skutt gatelangs, og ambulansene kjørte skytteltrafikk til og fra sentrum og sykehuset. Den verste trøsten var at den som ble mest skadet, var selve bøllen. Han skjøt en rakett rett i munnen på seg selv.
    Stakkars idiot.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *