Kollektiv hukommelse

Det siste døgnet har jeg fulgt, og deltatt i, hashtagen #Twitter1999 på Twitter. Enkelt og greit går det ut på at vi i fellesskap skrur tiden tilbake og sender oppdateringer om hva vi gjorde for tretten år siden hvis Twitter hadde eksistert da. Eksempelvis sier en av brukerne fortvilt: «Brakk eltekroken på brødbakemaskina», en annen «faen, jeg glemte å mate tamagotchien» og flere sier de har polyfone ringetoner å dele med andre. Det er en morsom øvelse i å finne felles berøringspunkter fra den gangen, og like interessant å se hvor tekno-fokuserte og -fikserte vi var.

Å tenke seg virtuelt tilbake til 1999 er bare et tidsfordriv, en uskyldig tankelek, men skrur vi tiden ytterligere tilbake, til 1994, er det ikke sikkert at den felles hukommelsen blir like tydelig. For mange blir minnene utydelige, det finnes færre referansepunkter til et liv uten nettet dess lengre bakover vi forsøker å strekke tankeleken. Dersom vi tar det helt ut, kan det bli riktig ubehagelig. Vi har utviklet en kommunikativ infrastruktur som står tilsynelatende uten logistisk og allmennmenneskelig kriseberedskap, og det verste er at vi kanskje ikke vet hvordan vi skal tenke oss et liv uten nett.

For mange vil spørsmålet virke irrelevant: «Spørsmålet er kunstig stilt, internett eksisterer jo», er innvendingen. Men la oss prøve, bare for lekens skyld, hvis lek kan virke motiverende og mer behagelig. Det finnes to tenkelige scenarioer: Det første at internett forsvant i dag og aldri mer kom tilbake, det andre at nettet aldri ble innført. Vi tar det første først.

Klokken er 13. Du sitter med nettbanken åpen og skal betale en regning fra før jul. Brått blir skjermen hvit, og du leser at du ikke har forbindelse. Du forsøker igjen, venter en halvtimes tid, men forbindelsen er fortsatt borte. Da bestemmer du deg for å ringe nettleverandøren, griper mobilen, men den er uten dekning. Du forsøker ip-telefonen, også den er død. Det du ikke vet er at i selskapet du skulle betalt regningen til, sitter en fortvilt regnskapsmedarbeider og opplever det samme. Hos nettleverandøren er alle skjermer svarte. Folk strømmer ut fra kontorene, og ingen får kontakt med noen over telefon. Noen skrur på en tv, i ruta sitter en forfjamset programleder og snakker på tomgang og mens hun forteller at linjene ut til verden er borte, det er ikke flere innslag å sende.

Når klokken blir 17 skulle du forlengst fått en epost med bekreftelse på et bud på en leilighet. Men skjermen er hvit, telefonen er død, og megleren er i nabobyen. Du har også avtalt kaffe et sted i byen senere på kvelden, men en god venn skulle høre av seg på sms med tid og sted. Kjenner du ubehaget nå? På tv’n er det en plakat der det står «Et øyeblikk», radioen er taus fordi ingen på stasjonen får kontakt med serveren der innslag og musikk ligger. Ingen aner hva som har skjedd, og ingen kan gi svar, fordi ingen kan få tak i folk som kan gi svar. På landets skoler tar frustrerte lærere helg med upubliserte ukeplaner liggende på matte skjermer.

En måned etterpå. Hvordan ser samfunnet ut? Hvor får vi penger fra? Hvordan snakker vi sammen? Hva skjedde med den leiligheten? Hva skjedde med alle de virtuelle smilefjesene vi rundhåndet delte elektronisk, greier vi å omsette dem til levende smil? Alle kan være med på en tankelek om en måned, men la oss si et halvt år senere? Hvordan snakker vi sammen – hvordan drifter vi samfunnet – om to år? Den ubehagelige tanken: Vi må bygge landet på nytt. Vi må bruke muskler, sykler, smilebånd, bygge tillit, bankene må gjenåpne filialer, statsministeren må stå på en krakk på et torg og twitre analogt, radioprogramlederen må ut i virkelighetens verden og hente historier på direkten, og et trekkspillorkester fra Gol står for musikken i pausene, de har skrevet en ny melodi, på papir, for all tidligere hukommelse står innelåst på harddisker og kommer aldri ut igjen, ingen rakk å skrive ut historien fra 1994 fram til idag. Hvor er de hatefulle ytringene, hvor er nettrollene fra kommentarfeltene, vandrer de frustrert rundt og henger opp lapper på oppslagstavla på Samvirkelaget? Og hva er egentlig klokka, analog tid, er det egentlig så farlig?

Det siste scenarioet: At internett aldri ble oppfunnet. Kanskje er det en tanke som er mer utenkelig. Hvor hadde vi da vært? Noen vil spørre: «Hva skal vi med slike tanker i dag? Nettet er jo der.» Jovisst. Men prøv.

12 tanker om “Kollektiv hukommelse

  1. Hei! Fiffige tankespinn:). Om nettet plutselig opphørte ville ikke Jakob Arvola kunne satt oss på slike tankespinn. Om det aldri ble oppfunnet ville nok Jakob Arvola skrevet en bok som noen kunne lånt på biblioteket. Han måtte jo på noe vis få utløp for tankene sine. I den ville han sikkert fabulere om framtiden, og om noen kunne finne opp ett verdensnett som knyttet oss sammen. Tenk om vi i framtiden kunne kommentert skriveriene i fellesskap!

  2. Nå tegner du det ganske ekstremt – det ville nok vært ekstremt, men ikke SÅ ekstremt. Det finnes fremdeles noen vanlige «landlinje» telefoner igjen. Det finnes fremdeles en del filer lagret lokalt på maskiner osv. Det finnes nok sikkert også nok datanerder der ute med gamle modem bortgjemt bakerst i skapet. Jeg tror faktisk jeg har et sted – og jeg er ikke så nerdete…

    Det vanskeligste hadde nok vært det du sier om penger. De fleste av oss vandrer ikke rundt med altfor mye kontanter på kroppen og bankene hadde nok slitt med å håndtere dette.

    Spennende øvelse dette her.

    • Selvsagt er bildet her ekstremt, men jeg tror neppe at modemet ville fungert, heller.

      Slik jeg har forstått dette med penger i samfunnet, skal det til enhver tid være en nødbeholdning av kontanter i statens eie – jeg tror det er Norges Bank som oppbevarer dem. Inntil for få år siden, 2004 nærmere bestemt, hadde Norges Bank i tillegg en gullbeholdning som fungerte som verdiforsikring. Alt ble solgt ut i 2004, bortsett fra sju gullbarrer til utstilling og tre og et halvt tonn gullmynter.

      Ved krigsutbruddet i 1940 var det om å gjøre å få gullet ut av landet fort som fanden. Mye av gullet var allerede fraktet til USA og England av sikkerhetshensyn, men det befant seg over 48 tonn igjen i landet. Her er det stoff til en hel spillefilm. Den hemmelige utfraktingen av gullet var høydramatisk. Nordahl Grieg (han som skrev «Til ungdommen», symbolsangen etter 22. juli) hadde en viktig rolle under operasjonen, sammen med Einar Gerhardsen. Det som forsinket tyskernes jakt på gullet var senkingen av «Blücher» i Drøbaksundet om morgenen den 9. april. Om bord på skipet var det detaljerte planer for hvordan de skulle sikre seg det norske gullet. Som sagt: Dette er filmmanusforfatter-mat.

  3. Om internet blir slått ut, vil hele vårt samfunn gå i stå i løpet av dagen. Enkelt og greit. Etter en uke er vi allerede døende.. Det er nesten like kritisk som strømbrudd. Tenk deg at hele Europa ble slått ut av strømbrudd, og det varte i minst fjorten dagers tid. Du tror at det ikke kan skje?

    En kraftig solstorm kan slå ut all strømmen på jorda, kanskje en time, en dag, eller enda lenger. En så kraftig solstorm vil også ødelegge mye av datautstyret rundt omkring i verden, og noe slikt har ikke verden opplevd i nyere tid, så vi vet rett og slett ikke om systemene er gode nok.
    Ikke nok med det. De fleste biler vil også stanse der og da. Da er det bare å plukke frem klassikere fra -60 og -70 tallet og kjøre med dem, men veiene er ufremkommelige, da det står biler overalt.
    Det vil altså ikke ta så veldig lang tid før alle butikker er tomme for mat, sykehusene må stenge og hvem skal begrave alle de døde?

    Jeg tar det helt rolig, for det er intet jeg kan gjøre.

  4. Nå er faktisk hverken NRK TV eller radio avhengig av internett for å fungere (De er nødsendere), selv mobiloperatørene har backup-systemer om nettet går ned.
    Det du beskriver er snarere om all elektronikk slutter å fungere, for eksempel etter en solstorm.

    Om man liker tankeleken anbefaller jeg Gladstone på Cracked.com sin føljetong «Notes from the internet apocalypse» Del en finner du på: http://www.cracked.com/blog/if-internet-suddenly-disappeared-how-wed-get-laid/

    • Når det gjelder distribusjonsbiten har du delvis rett, men dagens elektroniske journalistikk er fullstendig avhengig av nettbasert leveranse. Båndspillerne er borte, radiolinjene er digitalisert og går over egne intranett-baserte rutere, og servere med arkivstoff og musikk er ute i skyene. Om få år forsvinner FM. Takk for fin kommentar!

  5. Det var vel noe sånt det ble skremt med før nyttårsaften 1999? Og siden det ikke skjedde da, så har vi kanskje slått oss til ro med at det ikke kommer til å skje.
    Men vi har gjort oss avhengige av nettet nå, ja. Og av strøm. Men om strømmen og nettet forsvant ville vi sannsynligvis klare oss – etter litt tid.

    Ps. Jeg tror forresten ikke at nyhetsjournalistene ville sitte forfjamset foran mikrofonen hvis nettet plutselig forsvant – de ville kjapt begynne å intervjue hverandre om hvordan det føles… He, he.

    • Kanskje det. Men snart ville det vel melde seg behov for andre historier? 1999 var bare et tenkt tall. Jeg fikk feil på bankkortet mitt i 2001, fordi det var et tall som ikke fantes i minibanken. – Konfiskert, sa minibanken da jeg satte det inn, – finnes ikke noe som heter 2001, narr meg ikke til å le, sa den.

  6. Dette har jeg tenkt en del på. Jeg er er i den alderen at jeg knapt husker hvordan det var å ikke ha datamaskin hjemme, men Internett er noe jeg fikk tilgang til i 14-15årsalderen. Og jeg kan nesten ikke fatte hvordan noen av mine eldre venner kom i kontakt med jevnaldrene rundt om i verden og utvekslet spill til Amiga og Commodore64 da de var mellom 10 og 16. Jeg forstår jo at de skrev brev, men hvordan kom de i kontakt med dem?

    Om nettforbindelse plutselig ble borte i dag, da tror jeg mye hadde gått på «snørra». Et par generasjoner måtte antakelig lære seg å kommunisere på en, for dem, helt ny måte. Og da kjenner jeg det dukker opp en ny gøyal tankerekke:


    Ville det da på kort tid blitt akutt behov for kurs om hvordan kommunisere med omverden? På samme måte som vi nå lærer besteforeldrene våre datakommunikasjon, ville det da blitt slik at de måtte lære oss hvordan vi kan kommunisere på gamlemåten?

    Gjør et forsøk en dag, kanskje en hel uke: Slå av datatrafikk på telefonen og trekk ut nettverkskabelen til bredbåndsrouteren, da blir det haraball! 🙂

Legg igjen en kommentar til Lene Avbryt svar