Det snør i Oslo. Et slikt snøvær med krystaller som mister formen i fuktigheten. På Kaffistova sitter en gjeng tyske ungdommer og har sikret seg hver sin porsjon kjøttkaker. Jeg hører at de snakker om et studiefag jeg ikke helt får tak på hva er, men de gestikulerer og virker fornøyde. Kjøttkakene faller i smak, og det samme gjør visst Norge.
Jeg faller i tanker mens jeg hører dem snakke. Jeg kommer i tanker om henne som hatet tyskere. Det er allerede tjuefire år siden – jeg må nesten telle på fingrene for å tidfeste det, det er så lenge siden nå. Hun var knapt fylt tjue og foraktet tyskere. Hun sa det rett ut, at hun hatet dem. Hun tålte ikke tysk språk, og turen vår gjennom Hamburg på interrail gjorde henne sur, tverr og mismodig.
Det var mormoren hennes som hadde påført henne dette bisarre tyskerhatet, mormoren som bodde oppi bakken og gikk i tynne kjoler og hadde krøllete, hvitt hår og sa at jeg var tvers gjennom hyggelig til tross for at jeg var født nord for moralsirkelen. Hun sa ikke moralsirkelen med et blink eller med spøkefull tone, hun sa det med ettertrykk og medfølelse. Så drakk vi te fra små, søte kopper med blåklokker på og spiste mormors hjemmelagede skonrokker, og det var koselig og værsågod ta mer te. Hun fortalte om tyskerne, de forhatte tyskerne som hadde besatt landet. Jeg fikk forståelse av at hun ikke hadde foretatt seg noe spesielt under krigen, ikke hatt mye kontakt med dem, ikke mer enn nordmenn flest, men hun hatet dem fortsatt. Ikke hadde hun mistet noen nære i kamphandlinger, ingen i familien hadde sittet på Grini eller blitt sendt til leirene som få kom hjem fra, nei, ingenting slikt. Hun hadde rett og slett bare vært en fru Hvermansen, som aldri sa stort verken fra eller til om politikk. Men tyskerne hatet hun, og hun hadde aldri akseptert verken kapitulasjon, landssvikoppgjøret eller forsoningen, hun stod fortsatt i sitt eget hat, og tredje generasjons tyskerhat satt nå ved siden av meg ved kjøkkenbordet, strøk meg over ryggen og spiste skonrokker og vi drakk te fra små, søte kopper med blåklokker på. Jeg fant mormoren ganske karismatisk, husker jeg, men det var før jeg skjønte at karisma og selvopptatthet er to eneggede tvillinger det ikke er så lett å se forskjell på. Jeg sa ikke noe om det, jeg visste ikke hva jeg skulle si.
Ved nærmere ettertanke: Jeg husker også huset hennes, stua spesielt, som noe faststivnet, som en kulisse fra femtitallet. Søte nipsgjenstander sirlig satt ut i vinduskarmen, bøkene i den ene bokhylla: Ganske ufarlig og ukontroversiell romanlitteratur fra trettitallet, det obligatoriske rekken med konversasjonsleksikon, imitert skinn. Et tv-apparat som var svært eksklusivt på slutten av sekstitallet. Og kosebamsene som var satt opp på sofaryggen, små teddybjørner med blå sløyfer rundt halsen.
Mormor holdt sitt jerngrep om familien, i sitt bilde og navn hadde hun først formet en datter, med samme nipssamling som henne selv, med de samme nusselige tekoppene, det samme tyskerhatet og det samme strenge blikket bak tyllgardinen. Og nå, et barnebarn som skulle ut i verden, men som var bundet av de samme konvensjonene. Slekt skal følge slekters gang, og mormor sendte oss et megetsigende blikk hver gang datterdatterens hånd strøk litt for langt ned på ryggen min. Og i denne sørlandsperlen, i sitt tyllgardins-paradis med nipsfigurer, der døde mormoren lykkelig, 86 år gammel.
Jeg reiser meg fra stolen på Kaffistova, det snør fortsatt, et slikt snøvær med krystaller som ikke holder formen.
… og den mormoren fikk meg til å tenke på en annen mormor. Hun ble fraktet på dekket av en kald fiskeskøyte en vinternatt i 1945, vekk fra hjemmet sitt i nord som var i ferd med å brennes, gjennom kaldt vinterhav i retning Trondheim, der fremmed logi ventet. Der bodde mormoren, som den gangen var ei lita jente, hos mennesker hun ikke kjente og som ikke ønsket henne og familien spesielt velkommen. Da jeg ble kjent med henne mange tiår senere, så hun fremdeles med undring på eldre tyskerne som kom med Hurtigruta og gledesstrålende fortalte om hvor flott det var her sist de var innom, den gangen for 60 år siden. Men hun hatet dem ikke. Det var hun ferdig med for lenge siden.
Av den mormoren lærte jeg for øvrig å sette pris på gamle ting fra min egen slekt. Det eneste som fantes igjen i hennes familie fra tiden før krigen, var en liten hvit og blå porselensvindmølle fra Holland. Den fikk hun puttet i jakkelommen da de forlot hjemmet sitt for siste gang. Alt annet hun og familien eide var fra etter 1945. Hun oppdro for øvrig en veldig fin sønn som heller ikke hatet tyskere.
Ja, det var en tid. Deler av min familie måtte også gjennom dette. Og jeg var i tillegg så priviligert å få intervjue to svært gamle damer som kunne fortelle hvordan det var, den gangen, da de ble fraktet dørover, som kveg, en av dem fortalte meg hvordan hun stod på dekket og så flammene fra brennende fiskevær i novembermørket.
De eldre tyske mennene, på hurtigruta. Ja. Jeg har sett dem, de jeg har sett har stått lavmælte ved innseilingen til Kirkenes, med stokk og voksne barnebarn, de peker mot tilsynelatende tomme viker og bukter på vei inn Bøkfjorden, men kjenner en lokalhistorien vet en at her lå de i mitraljøse-stillingene og voktet Litsa-fronten. Nei, Gunhild, det var ikke hat.
Datteren min skrev ei litteraturoppgave på videregående der hun skulle sammenligne tre valgfrie romaner med beslektet tema. Hun valgte Per Petterson «Ut og stjæle hester», Gert Ngårdshaug «Mengele Zoo» og Chaim Potok «Davitas harpe». Felles for de tre bøkene var en hovedperson med traumatisert barndom. Mestringsstrategiene derimot sprikte fra bitterhet og selvmedlidenhet i den første boka, til bevisste valg og aktiv terrorisme i bok to, og tilpasning til de gjeldende samfunnsnormene i den tredje. Hvorfor reagerer vi så ulikt på det vi opplever? Og hvordan kan hatet noen ganger sitte lenger i hos den som har vært observatør enn hos den som har blitt utsatt?
Jeg vet ikke. Kan det være en upersonlig distanse, et uforpliktende engasjement som ikke krever annet enn ord? Jeg vet ikke.
..og jeg tenker på farmor, som aldri snakket om følelser eller delte nære ting, men som fortalte oss barnebarna historier uansett, historier om hvordan tyske soldater var mennesker, de også – men brødrene hennes satt i fangenskap. I voksen alder skjønner jeg at farmor var ganske kul.
http://hannej.blogspot.com/2011/09/fredagsdiktet-gartnerlkka.html
Mange av soldatene var så unge. Det er lett å glemme det, når man ser filmer med typecastede statister.
Min mormor som levde i Kvitnes ved Tanafjorden, reddet livet sitt fordi det stormet ute og tyskerne ikke fikk lagt til. De rakk å rømme, tyskere brant ned huset og skadet alle husdyrene så de måtte avlives når de kunne vende tilbake en uke senere. Hun var redd hele barndommen og ble utsatt for hån og utestegning fordi hun var same. Men det lille vakre menneske har lært meg at vi deler alt vi har med alle og at alle er like mye verdt om man er sånn eller slik..