Brev fra en kamerat

Hallo, gamle venn. Det er en stund siden du gikk ut av tiden. Det er din første vinter under jorden, og jeg undrer på hvordan det er med deg, der bak horisonter og ute i evigheten. Jeg tenkte på deg i julen – den siste gangen jeg snakket med deg sa du at julen 2010 sparte du ikke på noe. Du visste det. Det ble din siste. Denne julen var du ikke her mer. Hallo, gamle venn. Tenkte bare at jeg skulle gi deg noen oppdateringer.

Det har skjedd endel siden sist. Det er et godt torskefiske, det ville du ha likt. Du hadde nese for det, og du pleide å ringe meg:
– Jakob, nå er det gode fangster der ute på yttersida.
– Sier du det?
– Ja. Veldig gode. Veldig gode.
– Det er vel verdt å registrere?
– Det er absolutt verdt å registrere.
– Absolutt.
– Har du hørt at – og dette er nytt…
Og så var vi i gang. Det savner jeg.

Noe er forandret, andre ting er de samme som da du dro: Årstidene er fortsatt noenlunde presise, flo og fjære kommer og går, rikfolk fortsetter å sno seg, regjeringen er i hardt vær, tjelden kom tilbake i mars og fløy att og fram i fjæra – alt det der. Men noe nytt er det: Vi har hatt smørkrise (synes jeg hører deg), Knausgård er ferdig med bind seks, og vi har blitt sju milliarder på kloden nå. Du stod i det forrige regnskapet. Det er et løpende tall, dette: Plutselig er vi inne i tallrekkene, plutselig er vi ute.

En felles bekjent av oss spurte etter deg for ikke lenge siden. Omtrent på din alder. Han rygget vantro da jeg fortalte det. Vi snakket om deg i muntre ordelag, husket hver våre ting, men var samstemt om hvor stødig du var. Det føltes rart å slette deg fra kontaktlista på telefonen, det må jeg bare si. Jeg gjorde det før jul, motvillig.

5 tanker om “Brev fra en kamerat

  1. Jeg utsatte slettinga i flere måneder, for det gjorde godt å se navnet, stoppe opp et øyeblikk, svakt smilende i takknemlighet, for så å la livet snurre videre.

    Fint brev.

  2. Fredagsettermiddag,kaffe etter pizza og blogglesing, Brevet ditt kalla fram ei tåre. Å Sakne. Det hjelper med ein indre dialog.
    Ynskjer deg god helg,
    Marieklem

  3. Min farmor døde like før jul i 1999. Jeg savnet henne enormt. Fikk avsluttet sorgen ett år seinere – da var det over…nesten.

    Et par år seinere ringte jeg henne. Slo rett og slett det gamle telefonnummeret hennes. Måtte bare. Visste jo at hun ikke ville svare. En annen kvinne svarte, jeg våknet liksom opp, beklaget at jeg hadde ringt feil, og la på.

    Da var sorgen over. Men fremdeles kan jeg savne henne. Og jeg synes det er trist at hun ikke fikk oppleve å bli kjent med mine tre barn.

    Du skrev brev til din kamerat. Jeg ringte til min farmor.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *