En gang i tiden – jeg vet ikke hvordan det er nå, jeg er ute av den tiden og utvokst fra den – snakket vi veldig mye om kjemi. «Vi har så god kjemi sammen», jeg husker ikke hvor uttrykket kom fra, om det var fra Romantikk eller en betroelseshistorie i Det Nye. Det var på den tiden vi hadde vokst fra brus og Hubba Bubba, og heller tok en kaffe og vaffel. Så satt vi der, Den Lille Kjemiker og jeg, veslevoksne med hver vår kokekaffe, og hun snakket og snakket om kjemi. Hun snakket som besatt om hvor viktig det var å føle at man hadde kjemi, og det virket som om hun nettopp hadde åpnet pappesken og hadde lest bruksanvisningen: Hvis man gjorde slik eller sånn, ville det og det skje. Bruksanvisningen hun hadde funnet i toppen av esken var lettlest, den var satt i ganske store typer slik at det skulle være mulig å lese på kortest mulig tid og komme i gang med leken snarest mulig. I dag fremstår de pre-produserte eksperimentene ganske naive og uskyldige, men hun snakket og snakket om hva man skulle blande for å få det slik eller slik, men man må aldri blande slik eller sånn, sa hun, for da kan det bli farlig, og man kan kjenne det på lukten. Så opptatt av å snakke om hvor viktig det var å ha kjemi var hun at hun ikke så at foran henne, bak koppen med kokekaffe og en tallerken vafler med brunost, satt en kjærlighetssyk og ulykkelig forelsket fyr og nikket ubehjelpelig forståelsesfullt med tilløp til hockeysveis og skjønte ikke en pøkk. Hun og jeg ble aldri tildelt Nobelprisen i kjemi. De som spiller i kjemiens elitedivisjon, tør å kaste bruksanvisningen.