Den nye, høyre hansken min i semsket skinn har et tydelig hull i tommel-sømmen. Ekspeditøren gransker hullet bestyrtet, han gestikulerer med hendene, snapper etter pusten, den lille herreekviperingen dirrer av fortvilelse, italienske håndsydde dresser og fersksålede sko i månedslønnsklassen står stille:
– Dette har aldri, aldri skjedd før! Mamma mia. Jeg har hatte kontrakte med deme i tolve åre, og aldri, aldri har dette skjedde! Aldri, aldri! sier han svett med italiensk aksent, han er glad for at det ikke er andre i butikken som kan se at han har solgt et par skinnhansker med dårlig søm. Han konstaterer fort at produsenten, engelske Chester Jefferies, har blingset på innersømmen og latt nåla gå litt for langt ut.
– Dette er verdens beste hanske! Smask! sier han videre og kysser to fingertupper ut i luften, lik en kelner som ikke har ord for å beskrive et orgastisk, utsøkt valg fra menyen. Og jo, hanskene var virkelig en utsøkt fornøyelse å ha på hendene, myk kvalitet siden 1936, hanskekelneren i Hegdehaugsveien uttaler «verden» med e, ikke æ, han inspiserer nok en gang sømmen, finner fram et par nye:
– Unnskyld. Beklager. Beklager og unnskyld.
– Alt i orden! svarer jeg, og jeg kan komme på et par andre ekspeditører på billigere forretninger jeg har vært borti som nok ville antydet at det hele var min feil og slengt byttevaren på disken med en ubestemmelig mine. Men ikke denne karen.
– Farvel, og unnskyld! hilser mannen og smeller håndflatene sammen i velsignelse som en hilsen til meg ut døren.

Osloettermiddagen fryser til is ned Hegdehaugsveien, jeg kjenner det på nesen, men ikke minst kjenner jeg det i venstre ringfinger der jeg har trukket på meg mine nybyttede hansker: For sannelig min hatt er det ikke hull i disse, også. Samme type hull som forrige gang: inntil sømfestet. Det er med stor munterhet jeg tverrvender, åpner døren til herrebutikken og hilser ekspeditøren et takk for sist, det var ganske nøyaktig førtito sekunder siden.

– Jeg skal spise dem til frokost! kommer det med italiensk aksent fra ekspeditøren når han ser hanskehullet. Og han mener ikke hanskene, men bandittene i Chester Jefferies. Han pruster og gestikulerer, undersøker vantro det gjenværende partiet britisk hanskekunst i esken, og finner enda en hanske med hull. Og enda en. Og en til.
– Pah! Vah! Mamma mia. Djevel.
– Ta det med ro, det er jo ikke din feil, trøster jeg.
– Djevel, fanen. Det er katastrof. Det blir mai ruinert.
– Neida. Få se. De der. Se, disse virker hele, sier jeg, vi står på hodet i esken fra England og har greid å finne et hanskepar som virker å ha klart produksjonskravene. Men nå skal de få, disse britiske slubbertene, hansken er kastet:
– Jeg skal ringe og snakke dem, jeg skal snakke dem nå!
Det tviler jeg ikke på, jeg tror han kommer til å snakke dem en rekke sannhetsord, og nesten før vi har fått sagt farvel igjen snøfter han trampende mot bakrommet, prater halvhøyt med seg selv, og det blir rikstelefon rapidamente til England så linjene skjelver. Djevel. Fanen. Mamma mia.