Gentlemen’s agreement

På et antikvariat i Paris for noen år siden fant jeg denne konvolutten, den lå tilsynelatende anonym blant postkort og kvitteringer, men litt av et funn er den. Jeg bærer den bestandig i en av mine notatbøker, på grunn av min fetisj for gamle brev, dokumenter og kart.

Konvolutten er tom, men har inneholdt et brev til en viss monsieur Leveque i Paris. Hvem han var vet jeg ikke. Han er riktignok på Facebook, men det er neppe den samme som adressaten. Brevet er nemlig poststemplet den 29. mai 1935 i Le Havre, på postkontoret om bord på dampskipet «Normandie». Og da begynner det å bli spennende. Dette var nemlig jomfruturen til det digre passasjerskipet, og der befant det seg altså et menneske som postet et brev til ham. Hvem var det som skrev? En kvinne som ønsket å si noe viktig? En sønn som dro hjemmefra, og ville takke for noe? I alle fall hadde brevskriveren billett til New York. Han eller hun var ikke den eneste som postet brev og postkort fra Le Havre denne maidagen med SS «Normandie», det var faktisk så mye post som skulle med at hun ble forsinket ut fra havn, sier kildene. Og litt av et syn var hun, slank og moderne i linjene.

Se på henne. Her er hun akkurat kommet til kai i New York på jomfruturen, og kanskje brevskriveren står på dekket og lurer på om monsieur Leveque likte brevet. Vi vet i alle fall at brevet kom fram, ble tatt godt vare på, havnet i monsieur Leveques arkiver, ble kanskje deretter et arvegods, og havnet 74 år senere i hyllene hos en pasjonert samler, som solgte det til meg. Brevet inni er borte, men konvolutten befinner seg nå her, på bordet mitt, og hvem vet hvor det er om noen – forhåpentligvis mange – tiår (notat til sønn: konvolutten ligger bakerst i den slitte Moleskin-boken sammen med blant annet en billett fra en Leonard Cohen-konsert, den Leonard Cohen-konserten, du vet), og SS «Normandie» er borte. Hun ble hugget opp i 1946.

Dersom skipet hadde havnet i havsnød den gangen, ville kvinner og barn blitt evakuert først. Om brevskriveren var en kvinne, ville hun fått et ullpledd rundt skuldrene, blitt geleidet ned i en livbåt og rodd ut på havet i håp om snarlig berging. Slikt var en æressak den gangen. Var brevskriveren en mann, måtte han ventet på eventuell ledig plass og stått sist i køen.

I dag er det ikke slik. Rapportene fra skipsforliset med «Costa Concordia» på den italienske vestkysten forteller at menn bøllet seg fram i køen og gav blaffen, og opptredenen får støtte av operasjonsdirektør Rob Ashdown ved European Cruise Council, forteller BBC: «Kvinner og barn først» er en myte. Det finnes ingen formell regel til sjøs om dette. Dette var bare en gentlemen’s agreement en gang i tiden, første gang brukt under et havari i 1852, senere brukt på alt fra mindre fergeforlis og til den spektakulære nødnatten på RMS «Titanic». Nå er det likestilling også ute på storhavet i nødens stund. Liker vi det?

5 tanker om “Gentlemen’s agreement

  1. Vi lever i egoismens tidsalder. Sånn er det bare.
    Jeg sitter tørt, godt og trygt på land når jeg tenker mine tanker og skriver dette, og med det perspektivet det gir. Hvordan ville det være å ha reddet seg fra et skipsforlis, men vite at barnet, kvinnen (eller mannen for den saks skyld) du skjøv til side for å komme opp i livbåten druknet?

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar