Hvem var du?

Jeg fant albumet hennes på et antikvariat i Oslo nylig. Selgeren dro forholdsvis uinteressert på skuldrene:
– Du får det for hundreogfemti kroner.

Det er ikke notert et eneste ord i albumet. Ingen navn, ingen årstall, ingen kommentarer av noe slag. Bildene er i svarthvitt, klistret inn over en tjue-trettiårsperiode, vil jeg anslå. Albumet er ikke stort, et drøyt a5-format, fotoene står tidvis skjevt.

Ganske fort uti de svarte albumbladene fremtrer det tre unge kvinner. For meg ligner de hverandre, særlig to av dem, og jeg får en følelse av at det er tre søstre, deriblant to tvillinger. En av kvinnene forsvinner et stykke ut i historien, det er to tilbake. Etter nye blader er det bare én igjen. Hun drar på fest, står i bakgrunnen. Nytt bilde: Et hageselskap. Hun møter en mann. Hun får en sønn.

På de siste sidene er det bare henne og mannen igjen. Hun virker trøtt, men lykkelig. Den ordløse livshistorien gjør meg rørt, og jeg sitter med en følelse av at hun ikke ble gammel. Minnene hennes, og minnet om henne, havnet i et dødsbo og ble sendt til et antikvariat. Jeg har satt Vamp som passende musikk til. Hvem var du?

9 tanker om “Hvem var du?

  1. Kjære Jakob Arvola,
    Dette er det fineste jeg har sett på lenge. Blir så rørt. Min familie har mange sånne gamle bilder. Noen i album og noen som lysbilder. Moren min har dessuten gjort en stor jobb med å scanne dem, så vi har dem digitalt også. Jo eldre jeg blir (er ikke ennå så gammel, men eldre enn før uansett), desto bedre liker jeg å se på disse bildene. Det er ikke bare det at historien blir dokumentert, men det er noe med disse menneskene og tiden som går. På bildene og i virkeligheten. Noen er døde nå, noen er borte på andre måter, men lever videre gjør de uansett. I minnet vårt og på gamle fotografier. Og akkurat som minnene blir litt utvisket og melankolske, er bildene det også. Pussig å tenke på at bildene av oss aldri blir på samme vis som bildene av dem. Våre bilder vil være i farger. Men kanskje vil de også ha et anstrøk av forgangen tid i seg, i fremtidens verden. De vil nok det.
    Takk for denne fine filmen, med flott musikk til!

    • Takk selv.
      Ja, det er noe med disse menneskene som for tiden befinner seg «bortenfor verdensrommet», som han synger.

      Det er merkelig å tenke på at kanskje kommer mange av oss til å havne en gang slik, på et antikvariat, uten notater. Jeg har forsøkt så godt jeg kan å notere årstall og hendelser i mine egne album. Fysiske album, av papp og papir. Jeg vil jo ikke at vi skal bli glemt så fort.
      Takk igjen, selv.

  2. Vakkert og trist..
    Det fikk meg til å få lyst til å lage fysiske album..ikke bare bilder på pc.
    Jeg lurer på hvem de var..noen finnes nok etter dem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *