Sett fra Nybrua

Akerselva. Jeg stanser på Nybrua klokka kvart på fem på morgenkvisten på vei til jobb, det har frosset på der nede, men det som fortsatt er åpent og frittrennende vann har form som et opprevet hjerte, og det er fint å se på.

På vei hjem, rett etter klokken tolv. Hjertet er der fortsatt, og det er mer synlig at hjertet er opprevet, men det som strømmer ut fra det er fortsatt varmt nok til å renne ut og ned, ned mot havet. Hjertet lekker, men det kommer påfyll, fra islagt panser under, og det blir visst aldri tomt. Javisst. Jeg kjenner det tydelig.

12 tanker om “Sett fra Nybrua

  1. På Nybrua, kvart på fem, jeg er på vei hjem etter en lang stri tørn som etter en mislykket casanova tur i Tigerstadens mørke rom. Helt alene og det er tidlig i juli måned. Nydelig vær. Måkene og duene er i full aktivitet med å sjekke om noen byvardrere har mistet noe spiselig på gatelegeme. Ellers er det stille. En og annen drosje farer hastig forbi, men ingen av de har noen passasjerer i. De er på vei for å vaske bilen og deretter hente dagsjåføren.

    Der vandrer jeg alene over Nybrua, uten å tenke at den ble bygd i 1827 og Storgata slutter i sørendenden og Trondhjemsveien begynner i nordenden. Nei, jeg er ikke så animert at jeg ikke forstår det. Jeg er faktisk såpass edru at jeg nesten kunne ha kjørt bil, tror jeg da. Uansett så er tankene klare og minnet i dag likeså. For midt ut på Nybrua møter jeg en mann, ungmann. Antagelig like gammel, eller ung som meg, alt etter hvilket øyne en ser med.

    Jeg prøver halvveis å vike fra ham, men han er pågående og spør om jeg ikke har noen penger å avse.
    – Hva for no …? spør jeg og ser dumt på ham.
    Om jeg har noen penger å avse.
    – Nei, svarer jeg rimelig spisst. Jeg finansierer ikke narko eller noe annet, men han gir seg ikke. Han har blikkontakt med meg, og sier han må ha mat.
    – Mat … ! Får ikke kjøpt noe mat nå (det var før alt ble døgnåpent)
    – Joda, svarer han triuferende. De har en smørbrød inne på Legevakten. Jeg er på vei dit.
    – Vel, mat betaler jeg og tusler etter ham til Legevakten som er bare et steinkast unna.

    Vel inne, så har de jaggu meg en automat for smørbrød. Kjøper et til ham og skal til og gå, men han ber meg bli med inn. Han skal til lege for å spørre om noe. Han sier han er alkoholiker og uteligger, ber meg innstendig om å bli en kort stund til han har vært hos legen.
    Vi melder oss ved disken, og får beskjed om å vente. Setter oss ned, praten går lett og jeg blir nysgjerrig på min «nye venn».

    Ikke lenge etter kommer det en hvitkledd mannsperson som ber ham inn. Min «nye venn» insisterer på at også jeg skal følge med, og da jeg ser at mannen i den hvite frakken medgir det, så følger jeg etter. Min «nye venn» forteller da om sine plager og ønsker, mens mannen i den hvite frakken sier at slikt er ikke mulig. Det er lørdagsmorgen, og klokken er enda ikke blitt seks. Han må komme igjen på mandag. Dermed bærer det ut med oss.
    Historien er ganske så mye lengere, så om noen vil høre om hva som skjedde videre den morgenen, så kan jeg fortsette. Hvor gikk jeg etter dette, hva skjedde?

      • Så står vi ute, jeg og min nye venn. Klokken er bare 6 om morran og byen har enda ikke våknet. Sola står enda lavt over Østmarka, og det ser ut til å bli en nydelig dag. De siste som er var på vei hjem, har kommet seg vel hjem, mens de som skal på jobb enda ikke har fått i seg frokosten. Jeg har enda ikke fått noe frokost, siden jeg står utenfor Legevakten og ikke riktig vet hva jeg skal finne på. Skal jeg tusle hjem, eller bli med min venn, for vi står der. Snakker om løst og fast, og om hans liv som uteligger.

        – Ja men, siden du ikke har noen som venter på deg der hjemme, kan du vel bli med meg, og se hvordan jeg lever, sier han.
        – Og om du sier du er journalist, så er det ingen som stusser over at du er sammen med meg. Dermed har jeg ikke lenger noen argumenter for å gå hjem, og vi begynner med å gå mot byen etter Storgata.

        I enden av kvartalet har Blå Kors sine kontorer, og samtalen mellom oss dreier seg kjapt over til det å «bli tørr».
        – Ja, sier han, – jeg har prøvd, utallige ganger, mens vi begge drar i døra og ser inn i de folketomme lokalene. Mor min er også alkoholiker, og lever delvis på gata. Faren min har jeg aldri sett, sier han. Ansiktet hans gjenspeiler livet han har levd, det har kostet. Noen real hjelp har han aldri fått, aldri vært i vanlig arbeid.

        Vi går videre mot Vaterlandsbrua og inn mot Grønland. Finner en liten kolonialbutikk som har fått levert dagens aviser. Spretter opp plasten som avisene er innpakket i og rapper med oss to VG og to Dagblad. Jeg ser noe undrene på ham, men før jeg rekker å spørre om hvorfor to så svarer han:
        – Det er til de andre … ! Jeg spør ikke mer, og tar imot to av avisene han rekker meg, før vi haster videre. Vi tråler gatene oppover mot Galgeberg. Hastig gange mellom hver søppelbøtte, for å sjekke om det er noen tomflasker. Jeg har svare strev med å holde følge.

        Oppe ved Galgeberg haster vi innom alle kriker og kroker for å se om noen «kamerater» har ankommet, og når vi ikke finner noen, så fører min venns tørst til å sjekk alle bosteder hvor hans kamerater kan tenkes å ha tilhold i. Vi er innom en leiglighet som hans mor disponerer. En liten og nedslitt kommunal leilighet, men ingen er der, heller ikke noe tomgods, for tomgods er penger, har jeg allerede skjønt. Det er lettomsettelig i nytt drikke.

        Vi haster videre, ned til nedsiden av Botsen, altså nedsiden av det gamle Botsfengseletet som er blitt viden kjent i utallige Olsenbanden-filmer. Der har har uteliggere og alkolikere et fast møtested, i «landlige» omgivelser i «skogen». For dette er et område som parkvesenet ikke prioriterer. Det er blitt skog Vi er de første som ankommer og min venn er rastløs. Han har ikke fått noe hverken mat eller drikke på flere timer, og det er drikke som er det viktige.

        Fra åtte og utover ankommer gjengen, en etter en, fra forskjellig kant. Noe har en tår med seg, som de sender rundt. Jeg står over, det er ikke akkurat dobbeltrenset som går rundt, etter eimen å dømme. Min venn forklarer de andre, at jeg er der som journalist, som vil kjenne på kroppen hvordan det er å være uteligger og alkis. Forklaringen blir godtatt, og alle presenterer seg høflig. Vi deler ut avisene. Her vil man være oppdatert om det siste.

        Men nå er klokken straks halv ni, og kjøpmennene åpner dørene. Det er om å gjøre å få nye forsyninger. Alle sjekker lommene etter sedler og mynt, og en blir utpekt som «handelsmann». Det blir han som er mest presentabel. Han samler sammen all mynten, sedlene og tomgodset. Jeg vrenger også lommene og rekker det jeg har etter mine nattlige eskapader i Tigerstaden. Ikke de store summene, men da er jeg helt blakk. Ikke en krone igjen.

        Mens «handelsmannen» er borte, går flasken med det ubestemmelige innholdet på rundgang. Vi snakker om løst og fast, og om hvordan livet er. Endelig kommer «handelsmannen» tilbake igjen. Han rekker det nyinnkjøpte ølet til gjengen, en av de rekker meg fire flasker. Resten av ølet blir fortært på rundgang, men uten at jeg har nevnt noe, så skjønner de at jeg ikke syns det er så appetittvekkende, og jeg får ha min kvote i fred.

        Du verden så godt det er med en real «Oslo-frokost», og jeg ser at det syns alle mine nye venner også. Alle roer seg, etter noen øl. Plutselig sier en av dem:
        – Du må ta av deg ringen og klokka, for der kommer en narkoman. Her kan du bli drept for å ha noe slikt på deg. Før den narkomane ankommer plassen, rekker min venn å forklare at her er ikke menneskeliv noe verdt. Her drepes det for et skudd med heroin. Jeg skynder meg å ta av meg både ringen, armbånsuret og halssmykker og dytter de langt ned i lomma.

        Det kommer stadig flere innom vår trivelig plass midt i skogen, noen med medbrakt, og noen uten. Her deles alt broderlig, og når alt er tømt, så sendes en ny ekspedisjon ut med tomgods som skal erstattes med noe drikkelig. Det er bare idyll den flotte morgenen å nyte noen øl i solskinnet ute, nesten som en hvilken som helst annen tur ute i skogen. Bare det at vi har muren til Botsen i bakgrunnen, og vi hører byens larm i det fjerne. Men ølet tar slutt og min venn signaliserer at vi går videre.

        Som alltid, det er hastig gange, med sveipende blikk. Skarpe øyne ser etter de minste detaljer, på bakken, i søppelkasser, hvor som helst. Min venn tråler med blikket etter mynter på bakken, tomgods, et smykke eller en mistet klokke. I dette miljøet drar man ikke på hittegodskontoret om man finner en verdisak. Den blir omsatt så fort som overhodet mulig, til noe drikkelig med alkohol. I Nonnegata, bare et steinkast unna det «koselige» stedet rett nedenfor botsen, hører vi høy rockemusikk fra en leilighet. Masse skrål og latter. Full fest midt på formiddagen. Vi saumfarer gata, og tar neste gate før vi igjen returnerer til samme sted. Min venn har nese for alkohol, og der det er masse skråling, der er det fulle mennesker, og der det er fulle mennesker er det alkohol.

        Vi er heldige. To av de feststemte har satt seg inn i en bil som er parkert i gata. En gutt og ei jente, det lyder Rolling Stones ut av høyttalerne bak i bilen når vi knakker på ruta. Vi ser at bilen er full av tomgods, og ikke bare det. Det flyter av øl i bilen, altså himmelriket for oss tørste. Jeg er blitt som min venn, jeg må ha alkohol, og her har vi redningen. Vi kan ikke se så aller verst ut, for vi klarer å innynde oss inn i bilen, og får hver vår øl, og vi bruker nøyaktig tre sekunder på å komme i samme festmodus som paret foran i bilen.

        Det er Rolling Stones-konsert senere i kveld på Valle Hovin, får vi forklart, og de har kjørt sammen med noen andre helt fra Trøndelag for å delta i begivenheten, og nå skal det fyres opp, skjønner vi. Vi er med, helt med, for feststemningen i bilen skal aldeles ikke ødelegges, her er det alt for store verdier innvolvert til at vi kan ta sjansen på å ødelegge den. Begge vi to vet at her må vi være slu som katta for å kunne nyte øyeblikket så lenge som mulig. Rett i fløtefatet, for å si det sånn.

        Vi klarer å holde på feststemningen hele veien uten å røpe at «vi» er uteliggere, og alkiser. Først en time, eller to senere blir våre to redningsmenn etterlyst av de andre festdeltagerne oppe i tredje etasje. Vi får lov til å ta med all tomgodset og en pils på veien. Vi er i lykkerus når vi stiger ut av bilen, og ønsker våre to nye festvenner lykke til med fortsatt fest, og konserten. Ute av bilen er vi som katta. Vi er raske og kommer bak et hjørne, hvor vi i fred for nysgjerrige blikk kan nyte resten av «fløten».

        Formen er stadig oppadgående, og med tomgodset settes kursen mot nærmeste kolonial. Flaskeforet skal omsettes i noe mer verdifullt. Min venn går inn, mens jeg står å småtripper på utsiden.
        – Nei, hadde kjøpmannen sagt, han var for beruset. Vi prøver neste kolonialsjappe. Der er vi mer heldig, og får byttet tomgodset i øl. Vi er lykkelige, når vi går oppover mot parken nedenfor Galgeberg.

        På en benk treffer vi noen av de vi tidligere hygget med, på nedsiden av Botsen, pluss noen eldre kvinner. Ei av dem er mora til min venn, hun som ikke var hjemme da vi var innom på morrakvisten. Nå har hun fått dosen med alkohol, og kan slappe av. Alle er nysgjerrige på den nyankomne. Altså meg.

        Jeg forteller at jeg er journalist, og har blitt med for å føle hvordan det er å være samfunnets utstøtte og uteligger. De har hver sin historie, som de ivrig forteller til meg. De er ikke vant med å bli hørt, nå har de anledingen, når endelig en «vaskeekte journalist» er midt i blant dem.

        Min venn holder kjeften, i dette miljøet er taushet gull, og lar de andre komme til ordet. Ei av dem er ei dame, som viser seg å være fra mitt hjemsted. Hun fortellom om seg, og broren som flyttet til Oslo på syttitallet. Det var ikke lett å komme fra småkår til storbyen. Man var fortsatt nederst på rangstigen, og uten skikkelig utdannelse uteble drømmejobben. Ble mye fest og mye moro, til det gled ut. Her ser du resultatet. Broren min har flyttet tilbake igjen. Han er alkis på hjemplassen, mens hun er alkis her.
        – Men du må love meg, ikke fortell noen der hjemme at jeg lever delvis på gata her i Oslo.
        Jeg lover henne at jeg aldri skal avsløre det, og praten går lett videre. Vi har jo nok drikke. De andre har også klart å skrape sammen noe.

        Det er sant som det sies, det er tre kjøttkaker i øl. Jeg er ikke sulten, vil bare ha mer øl å drikke. Vi tråler gatene etter tomgods og annet lett omsettelig. Undersøker om folk er hjemme, for det er noen som er så heldig at de har et hjem. Vi har det ikke. Vi går hvileløst gate opp og ned, titter inn i alle kriker og kroker. Finner noen flasker her og noen der, og plutselig har vi nok til en halvliter på pubben.

        Rett over inngangen til Kretsfengselet er ei sjappe, hvor min venn vil nyte halviteren. Vi børster av det verste støvet, og retter oss opp. Det er om å gjøre å være mest mulig presentabel når vi kommer inn, det vet vi begge.

        Går til disken med stødige skritt og ber om to halvlitere. Pakistaneren bak disken begynner å tappe opp to, men før han rekker de til oss, ber han om penger. Min venn rekker frem ettermiddagens fangst. Det holder til en øl på puben, og ikke to. Han har selvfølgelig første retten. Hmm. Intet problem for meg. Jeg har et ess i ermen, og drar opp mitt Longines-urverk. Mannen bak disken ser på det kostbare uret og betrakter meg fra topp til tå:
        – Nei, tjuvgods tar han ikke i mot, og rekker uret tilbake til meg. Hva annet kan jeg gjøre enn å ta farvel med min gode venn og ta den sure veien ut døra? Øl for jeg ikke, selv om jeg dyrt og hellig lover at jeg kommer innom neste dag og innløser det.
        Den har han hørt før.

        • Jeg føler uendelig tomhet, der jeg står utenfor puben. Står lenge og ser rundt meg, uten helt å fatte døgnet som har gått, eller de timene jeg har vært sammen med min «nye venn». Nå sitter han der inne, med nytappet duggfrisk øl, og håper på en åpenbaring i form av en hjelpsom sjel som vil spandere neste øl på ham, kanskje en til, og at noen andre overtar «stafettpinnen», slik at han virkelig kan meske seg med øl resten av kvelden. Hadde vi bare klart å skrape sammen tilstrekkelig med penger slik at også jeg hadde fått en øl, så ville det ha blitt en flott pubaften også på meg.

          Mens jeg tusler hjemover klarner tankene noe. Jeg er noe fortørnet og kanskje litt forbannet på pub eieren som ikke ville ta i mot mitt armbåndsur som pant for ølet, men samtidig glad for det, når tenker meg om. Ville blitt en høy pris for halvliteren, om jeg ikke fikk den tilbake.
          Kunne selvsagt rakt frem gullringen, men da ville sjansen vært enda mindre for å få den tilbake, men slik gikk det, og var snart hjemme.

          Noen måneder senere møter jeg «min venn» tilfeldigvis på Karl Johan. Han ser like frisk og opplagt som da jeg var med ham på turen, og jeg rekker frem en seddel til ham, helt uoppfordret. Han takker pent for den, men har ikke tid til å mimre om den dagen. Har har viktigere ting fore, hva vet jeg.
          For den saks skyld, så kan han ha glemt den dagen. Var aldeles ikke en viktig og stor dag for ham, og når jeg igjen møtte ham to år senere, så virket det som om han ikke engang husket meg. Han så bare mer sliten ut. Tok i mot seddelen jeg rakk ham, og gikk videre.

  2. La meg bruke noen dager, så skal jeg komme med en fortsettelse. Betviler at jeg kommer til å overgå det som allerede er skrevet, men historien er litt lengere.
    Takker så meget for alle dere som har likt denne historien, og jeg kan gjerne svare på spørsmål etter siste avsnitt. Det jeg kan si, er at det var utrolig lett å gå inn i rollen som «uteligger og alkis».
    Skremmende lett.

  3. Kjære Stavron,du ER en fremragene forfatter!! Det du skriver er så levene,så rikt på sånne «detaljer»som gjør hele fortellingen til en fornøyelse å lese.En lever seg helt inn i det du skriver,og bare ønsker at den ikke skal slutte. Vær så snill,fortsett å skriv,du har det som trengs++.Jeg er «grasrota»,og vi vil så gjerne ha mer av den skatten du bærer på.Kommer bare på en som kunne fortelle/skrive som deg,det var Simon Devold på sitt beste.Terningkast 6 !

    • Tusen hjertelig takk for de vakre ordene du skriver.

      Jeg skulle ønske jeg var der, at jeg kunne titulere meg som forfatter, men må nok øve, og øve for å komme opp på et høyere nivå. Jeg har fått umåtelig med hjelpe fra Jakob, som har tillatt meg å komme med mine skriblerier i hans blogg. Har også prøvd å trekke lærdom i hvordan han bygger opp historiene sine, og slik blitt mye flinkere, men nivået opp til å få det utgitt er enda et stykke unna.

      Men drømmen og tanken er der, og kanskje jeg fortsatt får lov til å «boltre» meg i bloggen til Jakob, og bare slik kan jeg bli en bedre skribent. Er litt spesielle årsaker for at jeg ikke har skrevet mer, men det regner jeg med vil rette seg opp med tiden.

      En stor takk til Jakob for at jeg får lov til å skrive slik jeg gjør i hans blogg.

      Stavron

Legg igjen en kommentar til Kjell Ramberg Avbryt svar