Oppdatert værobservasjon, Sofienberg, Oslo klokken 1956: Flau vind, rundt null. Det kuinn’ ha vorre værre vær i værre’ einn det hærre. Russerkulde? Hah. Dagbladet, den går ikke. Det er nøyaktig en uke siden forrige oppslag. Hvis dette er russerkulde, så kall meg et furumøbel. Har været plutselig blitt noe man kan tjene penger på også, nå? Hæ? Hæ? Neivetderehva. Vi har ikke hukommelse som gullfisker. Så nå, værs’god meld været mer presist. Jeg vet nøyaktig hva meteorologen som dere har snakket med sa da dere ringte, den samtalen som ikke kom på trykk:
– Mmemen husk at værprognosen endrer seg fra time til time, så..
– Jaja. Joda. Så neida. Og det blir kaldt, sieru?
– Ja, men varselet er…
– Da sier vi det.
– Mmmen dere må ikke skrive at…
– Instruereru den frie presse?
– Nnnei, men…
– Du er betalt av Staten for å spå været, erru ikke?
– Jjjeg spår ikke, det heter å varsle.
– Nå instruereru den frie presse igjen. Slutt med det.
– Jaja. Skriv hva dere vil.
– Sånn skarre låte.
Og tidvis går tankene mine sørover. Nei, jeg får den altså ikke ut av hodet, sjelen og kroppen: Byen der nede, som om ikke så veldig mange ukene snur seg mot vår – åjoda, det er en stund til fortsatt, men duften av bakelser fra Kayser, de svinsende moteløvene og -løvinnene som lukter såpe når de passerer deg langs murkanten på Pont Neuf. Denne kortfilmskissen laget jeg for snart to og et halvt år siden, og jeg synes selv at den tåler et gjensyn, ikke minst en gjenføling:
Været ja, det er omtrent som Øystein Sunde synger om; «Det året det var så bratt»
Leste i sted Svalbardposten, der de fortsatt savner vinteren. Det er blitt ti grader varmere enn normalt, og fjorden har enda ikke frøsset igjen. Verdens størte atomdrevne isbryter er i dag på vei fra Murmask til Finske Bukta i tilfelle det blir noe is der, for Nord-Øst passasjen er snart isfri året rundt.
Her jeg sitter å ser ut gjennom vinduet. Her er det en flott vinterdag. Sola skinner på fjellene i bakgrunnen, og det er såvidt bjørka leer på seg. Normalt ville det vært dobbelt så kaldt og minst stiv kuling i disse tider. Katta hadde krøllet seg nærme ovnen og latt være å spise, bare for å slippe å gå ut, men katta spiser som normalt og går ut som om deet er beste jakttid. Det er det forsåvidt også, enda, merkelig nok. Lemen jakta pleier ikke å begynne før etter påske, men det er så lite snø at lemen klarer ikke å skjule seg under snøen for katta. Dermed blir den «leketøy» for monsen.
Ser i nyhetene at det er meget positivt at det er et altfor høyt reintall på vidda. Det høye reintallet holder tregrensa fra å stige i fjellet. Dermed kan vi enda glede oss over viddene i noen år, med fritt utsyn, så lenge det varer. Reineieren er like utryddningstruet som ulven, men jeg tror jaggu meg ulven trekker det siste strået, om ikke det blir tilstrekkelig med ulv i Nordmarka. Da blir det andre boller for ulven, ja om det ikke bare tar sau og reinsdyr, men sørger for at en og annen engelsk setter også blir endel av menyen.
Flau vind ute. Den er så flau at mediene som meldte om Sibir-kulda bør være riktig så flaue. De vet i alle fall ikke hvordan -51 føles på kroppen. Det er Sibir-kulde det. Når sålene under vinterstøvlene knuses til små brikker, på størrelse med sukkerbiter. Vinterjakka som skulle være så moderne og god, knekker i 17 deler, for at kunststoffet ikke tåler kula. Bilen starter, men man får ikke rikket den, før noen dytter den igang. Da er det kjølig og da tar jeg på meg det lange undertøyet jeg fikk av tante for ellve år siden, og som enda er nedpakket i plasten.
Jeg tror det minste jeg har kjent på kroppen, var -42, det var selvsagt i Karasjok. Og en gang, på vei mellom Lakselv og Karasjok, blokket bilen ut nøyaktig på bakketoppen ned mot bygda. Grunnen var akutt kondens i tanken. Slikt er livsfarlig hvis det skjer sør om Inari natt til første juledag. Det var visst en bil som opplevde akkurat det midt på åttitallet. Da en trailer så dem utpå morgenkvisten, hadde de demontert setene og var i ferd med å lage bål av setetrekk og dekk.
Nydelig film, Jakob 🙂
Takk, Gunhild!