Mandag. Jeg har time på Specsavers på Egertorget. Optikeren sier at det ikke er noe farlig med å bruke linser. Det var ikke det jeg hørte i 1987, da jeg første gang begynte med det. Da sa optikeren at jeg kunne bli blind, og at det var best å kjøpe briller til tre tusen kroner. Linser fikk jeg begynne med på egen risiko, sa han. Etter synstesten viser det seg at jeg ser nøyaktig det samme som siste gang jeg ble sjekket i Stockholm for et år siden. Det er jeg ikke sikker på, men jeg må jo stole på fagfolk.

Tirsdag. Det er åpenbart at folk har oppdaget at det i år er hundre år siden hun gikk ned: Noen har søkt på Google etter hvilket maskineri det var på RMS «Titanic» og kommet til bloggen min. Jeg har ikke rukket å svare før nå: Skipet hadde to trippel-ekspansjons-dampmaskiner, hver på femten tusen hestekrefter, samt en dampturbin på seksten tusen hester på midtre propell.

Onsdag. Forskerne bringer nyheten om at g-punktet ikke finnes, jeg leser denne nyheten på radio på ti-sendingen og tenker jasså. Jasså. NRKs nettsider, som bringer nyheten først, er skrekkslagne og tør ikke å åpne for debatt om saken. På vei hjem ved tolvtiden ser jeg at ettermiddagsskiftet av gatesangere har kommet på jobb, en kar på min egen alder har funnet fram fingervanter og spiller «La vie en rose» på et rødfarget trekkspill, belgen er slitt etter årevis av ettermiddagsskift rundt i Europa.

Torsdag. Jeg må venne meg til smaken av kaffebønnene El Pedegral kjøpt på Kaffebrenneriet. Bønnene krever litt finere malingsgrad på kverna mi enn den klassiske espresso-blandingen kjøpt samme sted, jeg må teste det grundigere. Når jeg skriver dette innser jeg at jeg bor i en rik del av verden. Kaffebønnene kommer fra Tarrazú-distriktet i Costa Rica. Jeg husker langrennsløperen Arturo Kinch, costaricaneren som stilte til start på femmila under ski-VM i Oslo i 1982 og kom i mål etter over fire timer, forbigått av absolutt alle, men han var tøffeste karen i løypa. Han var full av pågangsmot, og hadde sikkert hatt høydetrening på 1675 meter over havet. Kaffebønnene i posen vokser på 1675 meter over havet, står det på posen, jeg må lese det med lesebriller styrke pluss én, samt linsene fra Specsavers. Jeg er ikke blind, heller.

Fredag. Da jeg var liten, trodde jeg det het Dekkdekk-timen.