Piper Cherokee mot øst

August. Eller var det september, 1998? 1999.
– Er det der Berlevåg? Er det Berlevåg? spør flygeren og peker mot nordøst, han holder i stikka med venstre hånd og peker med den høyre, vi har ettermiddagssola i svak helling inn fra vest. Jeg myser:
– Det må være Berlevåg.

Så blir vi enige om at det er Berlevåg, og han legger den vevre Piper Cherokee’en mot Berlevåg, en kurs vi begge er enige om og et sted vi begge samtykker i hvor befinner seg, og han er stødigheten, jeg er journalisten, fotografen i baksetet filmer de slake moreneryggene over Varangerhalvøya når vi nærmer oss.
– Husk at det alltid er flygeren som er fotografen, sa min mentor gjennom alle år da vi forlot redaksjonen.
– Som ser.
Jeg mener at jeg husket det. Og husker det. Dette var et års tid før Bill Clinton undertegnet memorandumet som slapp gps’en fri i verden. Før den tid var det visuell flyging, verden over.

Så fløy vi der over Varangerhalvøya og lette etter en grønn stein. Jeg hadde funnet den i postlistene hos Norges Geologiske Undersøkelser. Jeg husker ikke hva den het, det burde jeg, jeg som kan noe i overkant mye om stein, derfor kaller jeg den bare for grønnstein, for enkelhets skyld. Ikke det at det er det samme. Det såkalte Karasjok-grønnsteinsbeltet, det er noe annet. Det er gullførende. Så det var ikke det. Jeg husker ikke hva denne andre grønnsteinen skulle kunne brukes til. Er det så farlig, så mange år etterpå? Vi fant ikke den grønnsteinen, så den ligger der et sted, usprettet i berget. Men det var en vakker flytur, og det var flygeren som fotograferte.

2 tanker om “Piper Cherokee mot øst

  1. Gode Jakob: du har, med dine malende fortellinger, en egen evne til å skape assosiasjoner.

    Historien om piloten, fotografen og journalisten fikk tankene tilbake til en hendelse med den russiske oljetankeren «Moscow», som 25. juni 2003 fikk motorstopp omlag 20 kilometer nord for Nordkapp. En katastrofe var i emning. Skipet inneholdt 100.000 tonn råolje, et faktum som fikk finnmarkinger, naturvernorganisasjoner og en betydelig del av nasjonen til å skjelve i grillshortsen. Værgudene var imidlertid på finnmarkingenes side. Etter 4-5 timer fikk mannskapet liv i maskinene igjen, og gigantskipet med tre ganger så mye råolje ombord som Exxon Valdez, kunne igjen sette kurs mot trygt farvann. Da alarmen gikk hadde jeg jobbet ett år i Finnmark Dagblad. Å få betaling for å ta bilder oppfattet jeg som et inderlig herlig frynsegode, der jeg hamret ut tekst tilbake som takk. En velutrustet fotosekk (privat utstyr) sendte meg opp i en Cessna sammen med en selvoppnevnt fotograf fra et konkurstruet TV Finnmark.

    Piloten var en ingeniør som ukependlet fra Tromsø til Hammerfest med eget fly for å bidra til byggingen av Snøhvit-anlegget på Melkøya. En entusiast av rang, som tegnet lyriske fortellinger om solopp(ned)ganger i nord, sett fra førersetet i sin baby med propell i snuten. Vi kaller ham en flysertifisert fotograf. Piloten skulle ha 10 000 bols for å fly oss ut til området der oljetankeren var i drift mot land. Nordlys og Finnmark Dagblad gikk sammen med A-pressen om et spleiselag, og fikk TVNorge, representert ved TV Finnmark med på lasset. Charter, med andre ord.

    Vi tok av fra Hammerfest i et solglitrende vakkert T-skjortevær og satte kurs mot Nordkapp. Da vi suste utover landets nordligste punkt begynte søket etter skipet, et sted der ute.
    Bortsett fra siste melding fra hovedredningssentralen, at skipet befant seg «omlag 20 km nord for Nordkapp», hadde vi ingen indikasjoner om hvor fartøyet befant seg. På dette tidspunktet hadde «Moscow» vært i drift i flere timer, og med vår begrensede kunnskap om strømforhold og vind, kunne derfor skipet være både her og der. Så der satt vi og myste mot nord, der tåkebankene bor. En vannrett horisont uten annet enn streken som skiller himmel og hav varslet at vi var på ville veier. Men vi fant skipet. Et bitte lite punktum i det fjerne som vokste seg til et gigantskip i påstått drift mot land. Jeg knipset, TV Finnmark filmet. Skummende kjølvann bak «Moscow» avslørte at tankeren hadde funnet tilbake til sitt gamle jeg.
    Case closed? Nix.

    Vi fløy sporenstreks til Tromsø. Leverte inn opptak og bilder for produksjon, og ble flydd strake veien tilbake til Hammerfest av Snøhvit-ingeniøren med flysertifikat. Over Skjervøy sørget sol og skyer for en veritabel lysfest som satte oss verbalt ut av spill. For noen minutter. Jeg spurte:
    – Hvor ofte opplever du dette?
    Pilot:
    – Ofte. Å se naturen fra 2000 meter er som å se et maleri endre seg – hele tiden.

    Jeg glemmer det aldri. Bloggen din vekket minnene til live, Jakob. Takk.

    • Jeg er velsignet med lesere med de lange tankerekker, Allan, og du er en av dem.

      Den juni-dagen husker jeg svært godt. På vår ende av fylket løp meldingen inn ved lunsjtider, vil jeg huske, jeg var redaksjonssjef og satt med planverket for siste del av sommeren. så måtte vi legge planverk til side og starte arbeidet med logistikken: Hvem skulle tas av vakt øyeblikkelig og flys avgårde, hvem skulle være tilbake i studio. Og hvor skulle fly hentes fra?

      Jeg husker en formulering som Forsvarets pressetalsmann lakonisk fremførte: «De har nok olje om bord til å asfaltere hele Finnmarkskysten.»

      Takk igjen, Allan.

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar