Kron eller mynt, spiller ingen rolle.

Det finnes et æresuttrykk, til sjenerøst bruk:
– Nei, ikke tenk på det, penger betyr ikke noe.
Så løfter vi hendene avvæpnende, en beroligende gest:
– Neinei, du skylder meg ingenting.

En Rema-butikk på Sofienberg, det er slaps ute, det er ettermiddagsrush ved kassene. En mann foran meg skal betale en velfylt handel, i farten mister han en femmer på gulvet. Den triller bortover det grågjørmete butikkgulvet og blir liggende. Han ser at han har mistet den, han er en sprek fyr, og alt han trenger å gjøre er å skritte to steg forover, bøye seg og ta den opp. Han gjør ikke det, han snur seg og legger en tohundrelapp til betaling, får veksel tilbake og går. Femmeren han mistet blir liggende i slapset, han sender den ikke et blikk engang før han slentrer ut døren. Jeg tar den ikke. Det er ikke min femmer.

To dager senere. Jeg blir forsøkt stanset av en kvinnelig selger fra Røde Kors, hun har verveblanketten klar. Jeg møter blikket hennes, jeg synes man skal det, ikke bare late som om man ikke ser, man skal kikke dem i øynene, smile og takke et høflig nei, om det er det man mener. Og det er det jeg mener. Så jeg gjør det. Men hun har verdens eldste salgstriks klart: Dådyrøynene. I løpet av fire brøkdels sekunder forvandler hun seg fra å være en alminnelig selger med allværsjakke til en vamp, skåret ut fra en rufsete film noir-scene, hun fikserer øynene sine i mine, senker hodet:
– Bare et lite øyeblikk? Og jeg tror sannelig hun åpner munnen halvveis, i tjeneste for Norges Røde Kors. Jeg finner ikke scenen erotisk, jeg finner den pinlig for Røde Kors og beklemmende for meg. Pinlig fordi jeg ikke forbinder Røde Kors med slikt, beklemmende fordi jeg vet at jeg egentlig har råd. Akkurat nå ligger det kanskje noen nedgravd i en hule på Hardangervidda, vinden hyler, kanskje han har brukket en skitupp eller en fot, eller kanskje han ikke lyttet til erfarne fjellfolk, eller kanskje han fant det skamfylt å snu, hva vet jeg, men han ligger nå der, og redningsmannskapene er langt avgårde, og de sukker oppgitt til hverandre der i Røde Kors-hovedkvarteret:
– Det er Arvola sin skyld. Nå ligger det en stakkar på fjellet og fryser ihjel fordi han opptrådte så ufølsomt. Gjerrig jævel, det er det han er, kjedelig er han også.

Nok en dag senere, Narvesen på Stortorvet. Jeg står med en avis og en brus i hånden. Ekspeditøren:
– Det er tilbud på brus nå. Du kan få en ekstra for bare to kroner.
– Nei takk, det greier seg med én, svarer jeg. Ekspeditøren bare:
– Jaha. Du, den brusen koster altså tjueåtte kroner. For totalt tretti kroner får du to.
Det er et eneste stort salgstriks iscenesatt av verdens største leskedrikk-produsent, men plutselig er det altså jeg som blir fremstilt som den uansvarlige, som den uøkonomiske, den som ikke handler til mitt eget beste, den som står der dum og er i ferd med å betale overpris for én flaske når jeg kunne fått to, så jeg bare, beskjemmet:
– Ja, så gi meg en til, da.
Og jeg føler meg like utnyttet som jeg hadde gjort om jeg ikke hadde takket ja. For to kroner får man en hel brus. Ikke slik å forstå at man kan slentre inn på Narvesen, legge to kroner på bordet og få en brus. Nei. For å få en brus til to kroner må man først betale tjueåtte.

Ja. Vi kan med rette si at Norge – det er landet der penger ikke betyr noe. Og jeg har regnet litt på det, i min enfoldighet: Hvis mannen på Rema hadde plukket opp femmeren, og jeg hadde unnlatt å kjøpe den ekstrabrusen, da ville han og jeg kunnet stanse med glede for Røde Kors, hun hadde sluppet å sette dådyrøyne i oss, for vi kunne sagt:
– Hei, Røde Kors. Her har du til sammen sju kroner. Send nå folk opp på Hardangervidda og få ham ned.
Men jeg er stygt redd for at det ikke hadde vært nok.
Det ligger en mann på fjellet i en snøhule.

6 tanker om “Kron eller mynt, spiller ingen rolle.

  1. Det er rart med det der. At penger er så uviktig, men akk, så viktig for oss. Jeg støtter Røde Kors. De fikk huket tak i meg, ikke i egen person med dådyrblikk og åpen munn, men gjennom tv-skjermen. Jeg mottar giro etter giro. Det er greit. Jeg har råd. Så da kan jeg vel redde den mannen i snøhula. Jeg kan til og med si at du skal få æren. At jeg gjorde det for deg. På en måte.

  2. En sen ettermiddag for noen år siden: Jeg var høygravid med nr to og hadde akkurat funnet en nogenlunde grei stilling på sofaen med treåringen i armkroken og en barnebok klar til høytlesing.
    Da ringer telefonen. Jeg kaver meg opp av sofaen igjen, vralter ut i gangen og løfter av røret. Det er Redningsselskapet.Jeg prøver å avslutte samtalen fortere enn svinnt, forteller at jeg støtter ikke noe pr telefon.
    Ha! Du hadde ikke støttet uansett, snøfter mannen i andre enden. Hvabehager?! Nokså paff sier jeg klart ifra at det blir ikke noe penger fra meg på den måten.
    Neste gang du er i havnød må du ikke regne med å få hjelp! fortsetter den grimme selger før han legger på.

    Høyt irritasjonsnivå på meg resten av kvelden. En tid etterpå kom det frem at Redningsselskapet hadde brukt gildt med penger på alt annet enn å berge sjømenn i nød …

    • Redningsselskapet var en gang en hederskronet organisasjon – før oppslagene kom den gangen. Jeg husker jeg intervjuet en gammel, gammel dame som på midten av nittitallet donerte hele formuen sin til dem. Det var ikke mye hun hadde, men det hun hadde spart gikk til Selskapet. Hun gikk bort før oppslagene om hva pengene også gikk til kom.

      Hva Redningsselskapets selger sa til deg, står godt på egne bein, videre kommentar overflødig.

  3. Jeg er en av dem som kommer opp på fjellet og graver etter deg, eller som leter etter deg når du har gått deg bort eller fast, eller som leter i fjæra hvis onkelen din blir borte på havet og båten blir funnet uten folk ombord. En av dem som bruker helger og fritid på å lære hva jeg skal gjøre for å hjelpe deg når du trenger det, uten at noen betaler meg for det. Og jeg gjør det fordi jeg liker det, fordi jeg har lyst, og fordi det er godt å kunne gjøre noe for andre samtidig som jeg får tilfredsstilt mange av mine egne behov.

    Jeg er skrekkelig stolt av mye med organisasjonen ‘min’, bare for å ha det sagt. Jeg er ikke stolt av taktikken du møtte. Men samtidig tenker jeg at det er på sett og vis en ærlig sak, på et vis. Hun selger noe og er tydelig i sine forsøk på å få deg til å kjøpe – jeg tipper hun godtok et neitakk? Det er mangt man kunne si, men jeg tror ikke jeg skal rote meg inn i en slik diskusjon en fredag kveld. Neste gang, kanskje?

    • Slike engler i sneen som deg er gang på gang blant dem som kan takkes for livet, Elisabeth. Jeg var i første kontingent ut etter Vassdalen. Vi lærte å gå med ønskekvist – helt bisarrt, men sant. Forsvaret var helt handlingslammet og tok det første og beste som meldte seg. Jeg fant verken vann eller folk: Kvisten bøyde seg ikke. Det var det såvidt jeg husker ingen andre som gjorde, heller. Hva i alle dager tenkte de med?

      Dette er lenge siden nå. Det er andre tider. Nå skal vi kunne gå i skred med gps og radiopeilere i titusenkronersklassen og forvente å bli reddet. Slik er det jo ikke. Manuelt redningsarbeid, slik du er del av, er det beste.

Legg igjen en kommentar til Pia Avbryt svar