Fredag. Det som er fascinerende å tenke på med Norwegians ettermiddagsfly til Stockholm rute DY882 klokken rett før 18 er at det ikke er rute DY882, selv om klokken er 18. Jeg er ombooket til et annet fly, som går klokken 18, akkurat slik det flyet jeg skulle vært med skulle ha gjort, men som nå er kansellert. Det fascinerende ligger i å sitte tilbakelent og tenke på følgende idet vi lander i Stockholm: Halvparten av folk på flyet er femti minutter forsinket, halvparten lander ti minutter før tiden, men vi lander alle sammen på likt. Det er litt rart.
Lørdag. Med seksten kuldegrader i nesen, fred i sinnet, smil om munnen og skøyter på beina runder jeg oppløpssiden på Källtorpssjön og klokkes inn til ny personlig rekord: For trettitre år siden stavret jeg meg gråtkvalt avgårde fire hundre meter under tvang og havnet på sluttid tjue minutter, nå suser jeg ved siden av en tålmodig sjel som ser omsorgsfullt til meg, hun synes jeg er flink og heier meg fram, og glemt er den vinterdagen der jeg var det svakeste leddet på skolelaget med lånte ishockeyskøyter (sic) til lengdeløpsbruk, for første gang i mitt liv – det måtte jo gå galt, det skjønner jeg i dag, men nå – nå går jeg på oppløpssiden og kjenner at dette burde jeg gjort for lenge siden, men hvem kunne vite det for lenge siden? Det er bare nå som er nå. Og nå er det rette tidspunktet. Noen minutter tidligere: Vi stanser for en amerikaner som tar sine første steg på isen, noensinne: Vi ler med hverandre, ikke av, men med. Jeg tipper at han er akkurat gammel nok til å huske sin landsmann Eric Heiden, jeg husker det meste: Hvor fjernt det var å skulle være Rolf Falk-Larssen under tvang, men jeg skjønner litt mer nå av lyst, så jeg slenger armene på oppløpssiden, og jeg hører Knut Bjørnsen: «Og han greier det! Han greier det! I en alder av førtifire år, hvilken prestasjon! Hvilket comeback! Per, gi oss de rene tall!» Og Per Jorsett blar i notatboken: «Jo, det er en forbedring på ganske utrolige femten minutter på trettitre år. Denne mannen kommer vi til å se mer til, Bjørnsen.»
Og noen minutter etterpå: Jeg ser meg rundt. Det er et fellesskap. Det er en ro. Det er noe forsinket, men det er akkurat tidsnok. Og neste gang skal jeg sannelig bade, også.
Takk. Du lærer meg uvurderlige saker og ting.
Begynte å gråte uten at jeg helt vet hvorfor. Du skriver så fint og nært. Allmenngyldig. Om å våge. For det er jo å våge , selv om andre kanskje synes det er en liten ting. Nå fikk jeg lyst til å skrive faktisk. Takk.
Det er bra å skrive. Takk selv, Astrid.
Det var nettopp denne fighten som gjorde at jeg fikk mast meg til et par lengdeløpsskøyter. Samme vinter snødde det noe jævlig. Og banen vi hadde lagd på ei tjønn, snødde og føk hele tiden igjen. Langt unna var det også. Neste vinter var det Oddvar Brå som overtok som idol…
I 1978 stod jeg som renn-ansvarlig under OL i Bjørnevatn. Stull Hansens veg og Egne Hjem tok fire gull.
Jeg glemte å nevne at på retur-flygningen, med Norwegian, het kapteinen Braathen. Litt humor. Tipper kaptein Braathen har hørt den før: «Ja, hehe. Flyr vi med Braathen, er vi safe.»
Takk, Dnort, fint å se deg igjen.
Siden jeg bodde i ei bygd som hetet Nordeidet, hadde vi til stadighet NM. Det hende faktisk ofte at jeg var eneste deltager. Var liksom greit å ha en sikker vinner i alle klassene…