Det er tidlig ettermiddag i bakgården. Jeg har akkurat kommet inn porten, ei jente i åtte-ni-årsalderen er foran meg, åpenbart ferdig med skoledagen, med ranselen litt på snei åpner hun døren til oppgangen. Hun ser at jeg fikler med mine egne nøkler, og holder døren åpen slik at den ikke skal gå i lås.
– Tusen takk! smiler jeg og går inn bak henne. Og da kommer det, meget selvbevisst og smilende:
– Ingen årsak, bare hyggelig!
Sier barn fortsatt slikt? Det gjør de åpenbart. Slike formuleringer vedlikeholder vennligheten selv.
Ved at vi selv er høflig og ordlegge oss skikkelig, tar som regel barna det til seg. Det har jeg god erfaring med hjemme.
Dette med at folk er uvant med høfligheter merker også jeg. Om jeg blir spurt om jeg skal ha pose i en butikk sier «ja takk» får jeg nesten alltid et «hæ?» eller «Ka sa du?» i retur. Et enkelt «ja» fra meg går bra. Men, om jeg altså legger jeg til et enkelt «takk» går det over styr for de bak disken…