Ekstra-innsatt radiotidsmaskin: I dag ble han – endelig – erklært som nasjonalarv. Bjørge Lillelien havner på Norges dokumentarv-liste, og dermed også på Unescos liste over verneverdige kulturminner. Selvsagt er det Bjørges seierstale fra 1981 som blir arkivert som nasjonalarv. Og like selvsagt som vi kan spørre hverandre hvor vi var da Brå brakk staven, like selvsagt er det for voksne folk av i dag å spørre hvor vi var da Bjørge Lillelien satte standard for radiohistorie.
Som mange vil vite, og jeg husker: Under sportsarrangementer slo folk av lyden på tv’n og skrudde på radioen. Bjørge Lillelien var et radiofantom av rang. Jeg møtte ham aldri. Men jeg vet at det var det flere av mine lesere som gjorde, og som jobbet med ham. Her er den, mine damer og herrer, Bjørge Lilleliens avsindige utbrudd da kampen mot England var over, nå altså erklært som norsk nasjonalarv:
[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2012/02/lillelien.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2012/02/lillelien.mp3[/pro-player]
Akkurat der og da VAR vi best i verden. Jeg vet jeg tenkte det samme. Kunne ikke være noen tvil. Endelig fikk noe annet enn et hederlig tap med Tor Røste Fossen som trener. Alle årene med nederlag hadde vært godt for noe. For nå var vi (og da mener jeg hele landet) best, i hele verden!
Tror Bjørge fikk oss til å være mer stolt av vårt norske opphav enn de fleste. Et naturtalent som gjorde radio.
Kona var med ham i kommentatorboksen denne kvelden, noe han fortalte i et avisintervju noen år senere. Ved et par anledninger skal hun ha bedt ham om å roe seg litt, noe som garantert var glemt i de intense øyeblikkene.
Sommeren 1987 lyttet jeg da han kommenterte sin siste landskamp. Vi vant overraskende 2-0 over Frankrike, men Bjørge var usedvanlig spak over eteren. Det sedvanlige fyrverkeriet av adjektiv var omtrent fraværende. Gjennom 90 minutter nøyde han seg med å konstatere faktum – høyst uvanlig fra den kanten.
Husker det svært godt, og min far og jeg snakket om dette etter kampslutt.
Noen måneder senere kom forklaringen. VG brukte hele førstesiden på et bilde av Bjørge. Han døde av kreft.
Fotball er også kultur. Bjørge ordnet den biffen.
Jeg forstår det slik at Bjørge Lillelien egentlig var en stillferdig mann. Han gikk visstnok ofte for seg selv i gangene på NRK og memorerte kampoppsett, startnumre og tidligere plasseringer. Jeg har ikke fått bekreftet det, men flere av disse utbruddene var etter sigende godt forberedte. Det er både profesjonelt og å vise respekt for sitt publikum.