Verden kaller linje 12

Tre jenter i tretten-fjortenårsalderen kaster seg selv støyende inn på trikken i Lille Frogner Allé. Linje 12 mot Disen duver og skramler seg ned et slapsete spor. En ruset mann i de harde trettiårene svinger seg om bord i Niels Juels gate, setter seg bakerst. Jentene er proaktive, benytter turen til å legge en slagplan, snakker med språklige aksebrudd:
– Du må komme på lørdag, sier den ene.
– Ja, sier den andre, henvendt til den tredje, – kom på lørdag. Ta på deg skjole.
– Hai hai hai, hørra. Skjole. Kan ikke ta på meg skjole. Jeg har skadet knea, det ser så stygt ut, så hvis jeg kommer så kommer jeg jaffal ikke i skjole, sier den tredje.
– Hvem er det forresten som kommer? fortsetter hun etter en kunstpause.
– Alle. Og. Du vet hu derre. Hu med den.
– Siri?
– Nei. Nei! Herreguud.
– Har dere hørt hva Vibeke gjorde?
– Nei?
– Jo, henne kom inn på den festen. Og der var Cecilie åsså. Ja. Og henne sa ikke noe, henne gikk bare rett bort til hu og poket hu. Etter alt det som skjedde, ikke sant.

Linje 12 går i rykk og napp, men lik dialogene er det et spor å følge, likevel. Mannen i de harde trettiårene bakerst rasler med en plastpose. Han er snill, han har bare havnet i uføret. Kanskje lik trikken som sporet av på Grünerløkka i morges, jeg leste selv opp trafikkmeldingene på radio flere ganger, det tok tid å komme seg på skinner. Ja, det tar tid. Det er mye som skal ordnes, mange etater som skal samarbeide. Trikkeføreren sier noe skurrete ved Vikatorvet.
– Hva sa han? spør den ene av jentene.
– Han sa at det er kø, svarer mannen med plastposen bak.
– Vi står helt stille, jo! sier den andre av jentene. Den tredje reiser seg:
– Åfyfader, sjekk den køen! Trykk på knappen, vi går av her!
– Han kommer ikke til å åpne døra, sier mannen med plastposen. Jentene hører ikke på ham. De reiser seg.
– Han kommer ikke til å åpne, gjentar mannen lavt. Han rasler med plastposen. Jentene er forlengst framme hos føreren.
– Han åpner ikke. Han åpner ikke på rødt lys. Dere ser vel at det er rødt lys. Vi kommer nok ikke ut herfra. Vi kommer ikke ut herfra, sier han, og har funnet fred med det. Linje 12 er en romkapsel, og vi venter på grønt. Jeg innbiller meg at vi ikke svarer på anrop. Jeg kikker ut av vinduet. Kan ikke bestemme meg for om det er en behagelig vending eller noe vi bør gjøre noe med. Ground control to Major Tom. Ground control to Major Tom.

3 tanker om “Verden kaller linje 12

  1. Jeg liker tanken på at det finnes mennesker som deg. Sånne som observerer verden og får med seg detaljer som så mange overser. Jeg er så glad for at du deler sånt med oss lesere. Tusen takk, Jakob.

  2. Han åpner ikke. Han åpner ikke på rødt lys. Dere ser vel at det er rødt lys. Vi kommer nok ikke ut herfra. Vi kommer ikke ut herfra, sier han, og har funnet fred med det. Linje 12 er en romkapsel, og vi venter på grønt. Jeg innbiller meg at vi ikke svarer på anrop. Jeg kikker ut av vinduet. Kan ikke bestemme meg for om det er en behagelig vending eller noe vi bør gjøre noe med. Ground control to Major Tom. Ground control to Major Tom.

    Enig med Pia. Og det jeg siterer her er et dikt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *