– Jeg vet ikke om jeg har blitt et bedre menneske, Jakob. Kanskje et verre, jeg vet ikke.
Han trekker pusten, trekker et sigarettdrag.
– Når fikk du beskjed? spør jeg.
– Jeg visste jo at han var der. Men etter to timer fikk jeg en sms. «Han har falt«, stod det. Du kan jo selv tenke deg.
– Ja.
– Din sønn er også født i 92?
– Ja, svarer jeg.
Sønnene våre er like gamle, det skiller bare noen uker. Min sønn var på ferie. Jeg er takknemlig inn i sjelen.

Sønnen hans overlevde. Men han har vansker med den ene foten, deler av et ledd er borte, skutt vekk. Og han så drapet på den første. Rettssaken nærmer seg. Gjerningsmannen sitter på cella og skriver på en tale, forteller forsvarerne. Hva er det å si? Vi får vel høre det. Jeg kommer nok selv til å lese deler av det opp på radio.

– Men om han hadde blitt drept… Jeg vet ikke. Jeg tror det er et skille mellom oss som fikk et barn tilbake i live, og de som ikke fikk det, sier han. Jeg hører at han er forandret, han har et dyp i stemmen som ikke var der før. Vi er to fedre som snakker alvorlig sammen, et alvor som kanskje ikke var der før. Vi kjenner begge på en takknemlighet.