Si det videre

Håret hennes står rett bakover i vinden. Hun fryser, og trekker kåpen tett rundt midjen. Skipet har fått det åpne, glefsende gapet på Den engelske kanal på babord side, og til tross for at det snart er juni står det et isgufs over havet. Skipet ruller, duver. Hun står på øverste dekk foran den tredje skorsteinen. Hver gang vindkastene flater ut slår røyken ned langs stålpipene, hun kjenner lukten av surt kull, og hun føler seg allerede så langt borteHun hadde egentlig skrevet brevet til ham to dager tidligere.

Hun forsøkte å forklare i korte setninger, men det ble omstendelig, likevel. Brevet hadde blitt liggende i kåpelommen, den venstre, hun kjente papiret brenne mot fingertuppene hver gang hun stakk hånden ned. Det var kanskje nytteløst, likevel. Men så hadde hun likevel gjort det: Rett før avgang fra Le Havre hadde hun stukket brevet inn i en av havnens postkasser. Skipet var blitt forsinket ut fra havn på grunn av all den prioriterte mobiliseringstrafikken, det var tid til å angre seg, hun kunne ventet til noen kom for å tømme postkassen, hun kunne stått der og sagt at det er en feil, De må være så snill å finne et brev, et tykt brev, det ble postet ved en feiltakelse, der er det, ja nettopp det, hva som står i brevet, spør De, nei, det kan jeg dessverre ikke fortelle Dem, jeg er fryktelig lei for det, De må la meg få det tilbake, kan De da ikke forstå. Men hun slo tanken fra seg. Brevet ble liggende i postkassen.

Han kom til å få brevet om en ukes tid, det hadde hun raskt regnet ut i hodet. Denne mannen med de firkantede hendene, disse hendene som luktet syrin fra sist gang de møttes. Han hadde bedt henne lukte. Hun var overrasket over sin egen lukt, den virket fremmed på fingrene hans, den hadde blandet seg med en rar lukt av skog og høst.
Skipet krenger, legger seg på strak nordøstlig kurs. En mann med bowlerhatt smiler vennlig idet han passerer henne. Det dufter maling og nystekt brød et sted fra, blandet med lukt av den sure kullrøyken og urolig vær. Avisguttene hadde solgt nyheter i havna før skipets avgang, salgsropene forsøkte å overdøve dampfløyter og hvinende heisekraner:
– Tyskland med ultimatum, England og Frankrike avventende! ropte en avisgutt mot skutesiden.
– Hva vil Russland? Les svaret i vår avis! hoiet en annen. Da skipet la fra kai fortsatte avisguttene å rope, inntil alt som stod tilbake var lyden av sjødrev og den dype klangen fra dampkjelene.

Det eneste hun bærer med seg er en eske av flettet halm og en pappkoffert. I kofferten ligger et pass, utstedt på et konsulat i Paris, et par forfalskede anbefalinger, noen klær og en adresse i Christiania. Hun tenker på den kvelden de møttes på en vaudeville, noen uker siden var det, og han var påståelig og hun var hvitglødende av vin og hadde et løfte å holde.
– Jeg kan sette meg her. De er alene, og jeg kan vel sette meg her? spurte han.
– Javisst, svarte hun, og de kikket på hverandre uten blygsel, og det gikk ikke lang tid før han ba henne rømme sammen med ham.
– Monsieur, si meg en ting, hva får Dem til å tro at jeg vil rømme med en slask som Dem?
Han hadde grepet den høyre hånden hennes og ført den mot hennes egen munn:
– Fordi De aldri har villet noe annet enn å rømme, og dessuten kan jeg se at De bærer hemmeligheter, svarte han og stirret på pekefingeren hennes som smatt inn mellom leppene.
– Jeg tror snarere at det er De som burde rømme med meg, sa hun. Han trakk pekefingeren hennes fra leppene og førte den mot sin egen munn, kysset den vått og lot henne se på:
– Virkelig? Hva skulle jeg ønske å rømme fra?
– Tider som kan komme, svarte hun og angret seg i samme øyeblikk, det var vinen.
– Lov meg en ting… begynte han.
– Jeg lover ingenting, svarte hun og tømte vinglasset før de gikk ut i natten sammen.

Og natten. Denne natten. Hun hadde kalt ham en slask, og de snakket om oppriktigheter: «Hvem vil De absolutt ikke miste?» spurte hun, og han hadde svart at det var «følelsen av deg, og at noe viktig skjer, historien min og hvem jeg til slutt ble, og jeg er ikke blitt den jeg skal bli ennå», og hun hadde nikket «så ung De er» mens de krysset gaten, og deretter lekent irettesatt ham for at han hadde tillatt seg å være dus. Og etterpå. Hun luktet syrin. Det var han som sa det. Og kanskje hun var lykkelig.

Ja, for de hadde møttes neste dag. Og dagen etter det. Hun hadde ville si ham så mye, hun hadde villet love ham, for det kunne hun.
– It’s a storm coming up, Miss, you should get inside.
Det står en ung matros foran henne og peker forover. Han tror kanskje at hun er amerikansk, hvorfor, er det snittet i den grønne kåpen som blafrer langs det kull-luktende håret? Hun smiler og nikker. Kofferten hennes står på det salte dørken, hun holder esken av flettet halm i hendene. Hun speider over mot babord. Det er i ferd med å mørkne, men landet ligger der.

– Really, Miss. The storm is right in front of us. It will be pretty harsh out here, Missy.
Det er den bekymrede matrosen, han har stukket hodet fram fra en fastknyttet nødleider foran henne. Hun nikker igjen:
– Just one minute, Sir. I promise.
Matrosen hilser til lua og går.
Halmesken har en åpning på den ene siden, den er fastsurret med tynn ståltråd. Hun hekter tråden løs, ser seg om, dekket er tomt, de andre passasjerene er inne i røkesalongen eller under dekk, hun stikker en hånd inn i esken. Kanalen går hvit av skum mot vest, han hadde rett, nå blåser det virkelig opp.

Den slanke duen følger med hånden hennes ut, klamrer seg fast mot kåpeermet, den strekker den grønne halsen fra side til side, rister på den høyre foten, men hylsen er surret omsorgsfullt fast og hindrer henne ikke. Så letter hun med korte vingesmell, styrer rett mot kysten der ute et sted på nordsiden av kanalen og blir borte med fem ord og to punktum festet til benet.

Hun vipper halmesken over bord, den flyter noen knappe sekunder før den forsvinner i brottsjøene. Ingen vet noe nå. Det gjør henne fortvilet. Hun ønsker at hun kunne rope det ut.

Legg igjen en kommentar