Her er melding om fiske. Vi skal først utenriks:
Dette fant jeg på Götgatan i Stockholm nyttårsaften. «Norsk fetsill» er den viden berømte feitsilda, som er en godt moden sild, opptil fire og et halvt år gammel, fanget før den vandrer gytemoden ut i havet mellom Svalbard og Island. Fast i kjøttet, fineste silda. «Tunnmogen ansjovis» har jeg aldri smakt, men det har kanskje noen av leserne? «Nylutad långa» er lutefisk, långa er lange på norsk, godt egnet til tørking. Og vi skal hjem igjen:
Oppslag på Lorry lørdag. «Flybåren torsk» er en slags flyvefisk. Den kommer fra Nord-Norge til hovedstaden noen ganger i uken, og flyr i en hastighet av 943 kilometer i timen. Den drives av to motorer av merket Pratt & Whitney, typebetegnelse JT8D-9A. Og det var fiskerinytt.
Jeg koser meg alltid over det; ‘flybåren torsk’. Eller ‘levende torsk’ som noen i Oslo hevder – selv om det er tre dager siden den betegnelsen var valid!
Men lofottorsken på Lorry er god den. Tar alltid en svipp innom der når ‘torsken kommer’. To serveringer med tilbehør. Rødvin. Et høydepunkt.Så kan jeg spasere hjem i bakgatene etterpå, det har også sin sjarm.
«Levende torsk» er vel et fenomen på fisketorget i Bergen?
Dette fikk meg til å tenke på den helgen før jul, en gang tidlig på totusentallet.
Målet for dagen var innkjøp av lutefisk til andre juledagsmiddag hos min mor i Skien.
Det var en lang dag.
Meget lang.
Vi startet på butikken nærmest hjemmet. Fiskedisken ble saumfart av kritiske, nordnorske øyne. En fiskerdatters øyne. Med nitidig nøyaktighet ble lutefiskens farge, konsistens og lukt bedømt og funnet for dårlig. Ekspeditrisen bak disken ble beordret om å åpne døren inn til det innerste, lageret der lutefisken lå.
Jeg tok noen ekstra skritt bakover og tenkte at «dette blander jeg meg ikke inn i». Etter noen minutter skrider min mor ut av lageret og proklamerer at her var det ikke god nok lut, vi måtte videre.
Og videre dro vi.
Innom Meny.
Prix.
Coop.
Spar.
Ultra.
Ja, tror til og med Kiwi ble saumfart.
Ingen steder hadde de god nok lutefisk i hverken Skien eller Porsgrunn by.
Det så mørkt ut for julens lutefisktradisjon. Brunosten, baconet og ertestuingen gjør seg liksom ikke like godt uten «skjelvagraut». Dessuten hadde føttene mine begynt å verke etter det som opplevdes som uendelige mange timers smile-ståing litt i bakkant av en mor med kun ett mål. Jeg var lei. Og mamma hadde et ubestemmelig drag over øynene.
Etter at siste fiskedisk var historie, ble vi sittende i bilen og reflektere. Det vil si, jeg reflekterte over mammas oppsummering av lutefiskens førjulshistorie i Grenlandsområdet. For meg hadde nemlig fisk nummer én i første fiskedisk fremstått som den beste av det utvalget som denne desemberdagen hadde vist oss to nordlendinger. Så egentlig satt jeg vel og ventet på at mamma skulle komme til den samme konklusjonen.
Noe hun da også gjorde.
Så, etter iallefall ti fiskedisker og fire timer begredelig arbeid, endte vi opp på butikk nummer én. Lutefisken ble kjøpt. Og vi kom oss hjem.
Julen kunne endelig komme.
Ja, forresten. Butikken er nå historie. Og aldri mer kjøpes det hverken lutefisk eller «ferskfisk» ved besøk sørpå. Iallefall ikke i Grenlandsområdet.