Når det er rundt null kan man selv velge: Om det er rett før det smelter eller rett før det fryser. Jeg går forbi en frisørsalong oppe ved Kirkeristen, men jeg nøyer med meg å gå forbi. Når jeg går forbi og ser de hardt arbeidende frisørene kommer jeg til å tenke på en kvinne, jeg tror minsann hun var fra Hamar eller deromkring, som fortalte meg at hun hadde jobbet som frisørassistent på Elverum eller deromkring. Jeg vet ikke om de har slikt i dag, – har de slikt i dag, dere fra Hamar eller Elverum eller deromkring? Frisørassistenter var slike som feide hår fra gulvet, kokte kaffe til utvalgte kunder og ønsket å bli frisør en dag. Denne kvinnen, altså denne tidligere frisørassistenten, viste seg å være en kvinne som ikke greide å holde kjeft om noenting som helst, hun eide ikke diskresjon. Hun fortalte meg om en navngitt sangerinne, også kjent fra barne-tv, som kom inn en dag for å klippe seg. «Og vet du,» sa denne kvinnen, «hun var så potte sur. Hun lignet ikke den trivelige som man ser på tv i det hele tatt. Fy faen, så sur hun var.» Deretter namedroppet hun sangerinnen enda en gang og tok seg en bolle. Det er en utbredt misforståelse at kjente mennesker i levende live skal være slik de er i elektronisk og stylet 16:9-format, og hun, denne wannabe-frisøren, hadde gått i akkurat den fella. Det er litt som å forlange at alle frisører til enhver tid skal være helstrøkne på håret. Slik er det jo selvsagt ikke. Jeg kan erindre at selv den, på andres vegne, kravstore nesten-frisøren kom hjem en natt med verdens minst sjarmerende pulesveis.
Og når jeg går forbi en bokhandel et stykke opp i byen, kommer jeg til å tenke på en replikk hun ikke sjelden gjentok:
– Jeg ønsker å lese deg som en åpen bok.
Det var et fromt ønske, men særlig bokinteressert var hun ikke. På meg var det forsåvidt heller ikke lest korrektur, så jeg var full av feil. Hun kastet seg derimot grådig over de lettleste tilbudsfolderne som dukket opp på døren en gang i måneden, med reklame for billig oksekjøtt. Noe av det hadde gått ut på dato, men det stod det selvsagt ikke noe om.
Det er kvelden før Valentinsdagen. Jeg kan minnes denne gullsmeden som hadde sett det meste. Så stod de der i butikken, dette paret, hun i lårkort fuskepels, han med fjorårets høstnyhet, og sannelig min hatt tror jeg ikke det var dagen før Valentinsdagen. Denne gullsmeden som hadde sett det meste skjøv brillene ned på nesen. Det var damen som grep ordet:
– Vi skal forlove oss, og vi trenger to ringer, hva kan De anbefale, kjære gullsmed? spurte den unge damen og la en sjekk på bordet:
– Det skal da sannelig ikke stå på penger.
Denne gullsmeden som hadde sett det meste mønstret sjekken med øynene og kunne konstatere at den var nyutstedt, og at det nok var dekning for både det ene og det andre. Han rensket stemmen, gransket dem begge fra topp til tå og sa deretter med sin karakteristiske hese røst:
– Til herren vil jeg anbefale noe pregløst, kanskje i legering. Uten profil.
– Uten profil?
– Uten profil. Og til Dem, frøken, noe glatt og veldig tidsriktig. Skal det stå noe på innsiden?
– Har De noe forslag? Hva bør det stå? spurte hun lårkort og kontant.
– Denne uken har vi tilbud på «Din for evig».
– Og garantitiden?
– To år som vanlig, sa denne gullsmeden som hadde sett det meste.