En kort og en lang

– Du. Synes du at jeg har små pupper? spurte hun og kikket ned i norskboka. De lå på magen på gulvet. Han hadde åpnet penalet og tegnet Brasil på et stort, tykt kladdepapir. Hun ventet på svar. Han så ikke opp, men rettet på brillene:
– Næsj.
– Du kan jo være ærlig, det gjør ingenting, bare si det, fortsatte hun.
– Kanskje er de litt små, men du er jo bare tretten, får man ikke større pupper i åttende? svarte han og fargela Amazonas med grønne streker.
– Og hva om jeg ikke gjør det? spurte hun.
– Da kan du jo alltid håpe på et mirakel i niende, svarte han og dro de grønne strekene inn i jungelen.

Ingen av dem husket når de begynte, disse leksekveldene hjemme hos ham. Hun nesten et hode høyere enn ham, hengslete i kroppen, han med plirende øyne gjennom brilleglass som ble duggete i gymmen. Foreldrene hans jobbet kveldsskift på smelteverket, han var enebarn, noe som betød at huset hadde de for seg selv. Og hvordan det var hjemme hos henne, var det egentlig få som visste. Det ble snakket om menn som kom og gikk. Mer ble ikke sagt, og mer ble ikke spurt blant de voksne.

Men i skolegården var det fritt fram å ta henne ettertrykkelig. Der kunne alt skje, og samtaler fra kjøkkenbord materialiserte seg i den hviskende jentegjengen med boblejakkene. En hviskende jentegjeng som nærmer seg hørtes, den gangen som nå, ut som et hvesende dyr, én organisme med ti armer og fem samstemte tunger som hveste:
– Hei. Hvem er det som er faren din nå for tiden? Hvordan holder du rede på dem? Skal du bli hore, som moren din? For det er vel det hun er? Men da må du kanskje få litt større pupper først. Du kommer aldri til å få pupper, dessuten er du så stygg! Så stygg! Men du kan få bære gymtøyet vårt.

Det rant snørr fra den spisse nesen hennes mens hun bar på alle gymposene, fem i tallet, hver onsdag til og fra hallen. Hun hadde utviklet en egen teknikk med å hekte to av dem rundt halsen, én rundt midjen og én i hver hånd. Bak henne kom det hvesende dyret leende. Ingen av lærerne så det.

Men han så. Han var livredd dem, livredd til beinet for den selvsikre jentegjengen som patruljerte skolegården på jakt etter de svakeste, og han visste at han selv var et lett bytte. Og han hadde klump i magen hver gang hun kom gående med gymbagene, med snørr hengende fra nesen, men hun gråt aldri. Hun kikket bare på ham med innbitte øyne som sa: «Jeg gleder meg til lekselesingen i kveld. Du er den ene. Du er den som ser meg, og det gjør ingenting at du bare står og ser på. Bare jeg kan få lese lekser sammen med deg, kan jeg bære hva som helst. Jeg gleder meg til i kveld. Vær min ene.»

Hver kveld lå de på gulvet, tenkte snirklete tanker, skrev og tegnet. En kveld sa hun:
– Jeg skal skrive bok en gang. Vil du lese boken min når den kommer ut?
– Ja, gjerne. Hva skal den hete, da?
– Jeg tror den skal hete «Landet som sank i havet», og det blir en roman. Den skal bli skikkelig trist. Kanskje du har rett i at det skjer et mirakel i niende. Så fint du tegner.

Noen måneder senere sendte smelteverket ut oppsigelsesvarsel. Foreldrene hans stod begge på listen over dem som ble rammet av stålkrisen. Etter noen uker med våkenetter og en regningsbunke som stadig vokste på kjøkkenbenken ble avgjørelsen tatt: I familieråd ble det annonsert at dette ikke kunne fortsette, og at flyttebil var bestilt. Langsomt kjente han en sorg vokse gjennom magen og ut i huden.

– Du trenger ikke være lei deg, sa hun den siste kvelden de lå på gulvet med leksene. Han visste plutselig ikke hva han skulle si. Det var som om ordene satt fast i en knute under hjertet. Han bladde stumt gjennom kartene han hadde fargelagt. Hun skrev sirlig i notatboken, som var fyldig og flekkete. Hun snudde seg:
– Jeg vil at du skal gjøre noe.
– Hva da? spurte han og tegnet en seilskute som rundet Kapp Det Gode Håp.
– Jeg vil at du skal ta på puppene mine, sa hun og brettet opp genseren. Skulderbladene buet seg, huden lå stram og føflekkete over kragebeinet. Med et raskt grep tok hun den venstre hånden hans og la den over brystene. Håndflaten hans lukket seg forsiktig rundt forhøyningene og ble der. Hvor langt er egentlig et øyeblikk? Et minutt? Et kvarter? Uansett var øyeblikket altfor kort, og det var hun som lukket øynene, men han som gråt.

Mange år senere. Pakken som fyller posthylla hans på jobb er kvadratisk. Boken som kommer til syne under pappen bærer tittelen «Landet som steg opp fra havet», og det ligger en sammenbrettet lapp festet med en binders til omslaget.

«Kjære deg. Jeg håper dette er rett adresse. Som du ser ble tittelen noe annerledes enn først tenkt. Det skjedde forresten aldri noe mirakel i niende. Men takk uansett for at du sa det, og for at du tegnet kart for meg.»

12 tanker om “En kort og en lang

    • Hei, Signe. Det ville glede meg stort om jeg kunne svare bekreftende på det, men der sitter nok norske forlag på svaret. De har foreløpig vært svært høflige i avslagsbrevene sine. Det er da noe. Men hva jeg gjør feil, det skriver de ingenting om. At jeg er på rett vei, må jeg vel likevel bare konstatere via dere blogglesere. Denne måneden fyller bloggen min tre år.

      • Jeg vil også gjerne lese bok skrevet av deg! Jeg leser omtrent alt du skriver på bloggen din, men kommenterer sjelden.

        Du har en enestående evne til å beskrive slike historier, samt også beskrive små snap-shots fra hverdagen!

  1. No måtte eg tørke tårer her. Hakkekylling. Sjå og bli sett, Vennskap, Omsorg. Nydelig formidla.
    Heiar på dei som blir sett og dei som ser !

    Marieklem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *