Hva jeg aldri rapporterte til Lånekassen

– Denne er aldeles fortryllende! Kjenn på den! Ta den inn. Nærmere med nesen. Nærmere. Slik, ja. Er den ikke betææægende? Den vil passe deg aldeles udmerket, unge mann!
Brystene hennes, solbrente og merket av tidenes tenner, velter fram foran meg – ikke direkte utringet, for det kan man ikke si at hun er. Hva sier man om slike? At de svulmer? Hun holder den bestemt mellom nevene: Parfymeflasken jeg aldri bad om å få. Og det var hun som sa det:
– Jeg tenker vi sier denne, jeg!

Det hele begynte ikke mange minuttene tidligere. Jeg skulle bare kikke. Parfymeriet et sted i Oslo var behagelig avdempet i stemning og belysning, ikke overdusjet, heller. Jeg ble stående noen sekunder og kikke meg rundt etter herreavdelingen, egentlig i rent tidsfordriv i påvente av nordgående fly etter en eksamen. Javisst, herreavdelingen, jeg hadde påbegynt visse fantasier om å være en ekte mann. Da stod hun der med et svisj, damen som ekspederte. I slutten av sekstiårene, elegant antrukket i drakt, jeg i slutten av tenårene, med hvit bukse, det var en greie med hvite bukser det året.
– Gåd dææg, gåd dææg! hilste hun, ikke nasalt, slik man skulle kunne tenke seg, nei, nærmere med en gurglende hvesing var hun plutselig foran meg, med vante hender og sprekkeferdig av tilbaketrengt salgslyst. Fra det tidspunktet var det rått parti. Det var noe selvsikkert ved henne. Det var det ikke over meg.

Hun – damen i salgsavdelingen – geleidet meg raskt bort i reolene der jeg med et stjålent blikk på prislappene så at jeg var havnet et sted som studiestipendet ikke hadde godt av. Dette var dessuten ikke hva Lånekassen hadde innvilget stipend til. Og jeg skulle faktisk ikke handle noe. Jeg vet ikke om jeg fikk sagt det klart og tydelig, for hun grep en flaske Boss, med et undernavn jeg ikke husker i dag, en flaske hun med verdensvante, meget ringbekledte fingre strøk over, deretter dusjet hun en liten sky av innholdet ut i luften, grep partiklene med en glidende, skummel håndflate og dyttet den mot meg:
– Den er elegænt, er den ikke? Kjenn på den! Den er akkurat noe for deg!
Jeg luktet. Vred hodet til side for å fylle nesen med nøytral referanselukt, slik jeg hadde sett henne gjøre, luktet igjen.
Javisst.
Ikke til å ta feil av.
En umiskjennelig lukt av – førtitallet? Av hennes ungdoms store kjærlighet? Eller av en gammel elsker, lukt av duffelcoat og gutta på skauen? Lukt av dans på Grand og Gerhardsen og Filmavisen? Men definitivt ikke meg. Jeg, en moderne ung mann, en mann som hadde spilt inn U2 på den nye walkman’en min, og såvidt kommet meg velberget gjennom hårvekstene? Denne flasken var ikke meg. Den tilhørte en avdød tid.
– Jeg… Jeg… Den er…
– Ja, det er den! Aldeles betægende!
Det er mulig det bare var innbilning, men brystene hennes svulmet enda mer, den elegante dressen bar såvidt brosjene og det doble perlehalsbåndet, og der stod jeg, utmanøvrert og parkert av bryster og imperativ kvinnelighet fra vestkanten, om enn i slutten av sekstiårene, javel, men det fungerte. Jeg fikk ikke fram et eneste ord. Var det noe jeg burde sagt, var det et kontant «nei»? Ingen ung mann kan si nei til slikt. Jeg skulle jo ikke handle noe. Man kan vel si at jeg handlet i nødverge: Brått befant jeg meg i kassen, og det var ikke jeg som åpnet lommeboken og la seks hundre kroner på disken, det var en annen meg, en mann fra førtitallet som gjorde som jeg fikk beskjed om, og jeg kunne høre Kjakan Sønsteby i det fjerne: «Oppmøte i Pipervika i kveld klokka åtte. Jøss, som du lukter, menneske.»

Flasken var så dyr at jeg i ren apati hadde den stående på badehyllen i mange år. Jeg vet ikke hvor den flasken er i dag. Kanskje den ble gjenglemt hos en gammel mann.

2 tanker om “Hva jeg aldri rapporterte til Lånekassen

  1. Den følelsen av å havne i en låst situasjon. Rått parti fra start til slutt og du går ut av butikken med vondt i magen.
    Jeg er utrolig dårlig på det der, eller jeg var, jeg har blitt bedre på det nå. Men det er ikke lett. Noen ganger blir man rett og slett rundlurt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *