Hurra for Andersen

– Hvem der? spør stemmen i dørcallingen.
– Andersen, Aftenposten, svarer Andersen.
– Glemt pressekortet igjen, Andersen? spør den nasale servitrisen nede på Tostrupkjelleren, trykker på døråpneren og slipper Andersen inn.
– Takk, fyll opp en øl til meg der nede, så er du en engel, svarer Andersen og skritter ned trappene.

Det har regnet denne junifredagen i 1995. Trappen ned er innsauset med våt leire fra åpne fortauskanter, sand fra Karl Johans sprukne brosteinsskjøter, samt et og annet medbragt flytende fra kveldsvakter på Marienlyst. Et og annet lokalkontor i A-pressen på Vestlandet er også representert, sommerkurset begynner ikke før på mandag, men det er kostdøgn å få for den som kan sno seg. Avtroppende fotovakt fra VG pisser skummende side om side med bløte frakkeskjøter fra regjeringskvartalet, og ingen kikker, ingen spør. Når det er vått, så er det vått på Tostrup. Fredag er ekstra våt.

Tostrupkjelleren er stedet der nasjonens gode voktere, journalister og redaktører, samles for en avskjermet skål etter endt uke i demokratiets tjeneste, eller også bare for å få et velfortjent avbrekk fra demokratiet, sammen med helgeklare representanter fra nasjonalforsamlingen tvers over gaten, en og annen minister og en og annen kulturbærer som er for ung – eller bare for full og ufyselig – til å gå løs på Theatercaféen. Her finner de hverandre, her veksler man inn tiårs erfaringer i anerkjennende nikk over det noen fortsatt kaller pjoltere, her får studentpraktikanter sine første illusjoner om media brutt over en øl ved disken eller i en av sofagruppene der en gammel vaktsjef eller en avgående statsråd forteller hvordan ting egentlig henger sammen. Egentlig. Rundene er mange, og det er korte rundetider, begge hendene er i bruk på oppløpssiden. Her settes dagsorden, og det er referatforbud. Ingen andre hører hjemme her nede, det føres kontroll med klientellet, og skulle noen sivilister utenom troppene forville seg ned, blir de snudd i trappegangen ved mistanke om ikke gyldig pressekort. Hvordan skulle det gå om folk flest fikk surre rundt her nede? Og en annen sak: Skulle ikke samfunnets voktere, akslet med ansvar, få lov til å stenge offentlighetsloven noen altfor korte timer?

Så nå, når vi vet hvor Andersen søker ro og spenning en fredagskveld, kan vi jo gyve løs på det egentlige spørsmålet: Når var det Andersen ble lystløgner? Det må ha vært før 1991, ifølge Andersens egne indre bekjennelser. Da han giftet seg i 1991, hadde Andersen allerede løyet forferdelig mye. Ikke bare om at han elsket sin kone, men han løy om ubetydeligheter, også:
– Hei, Andersen, hvor har du vært i ferien?
– På Bali! kunne Andersen si til naboen mellom rognebærgreinene i august. På en campingplass på Flisa, viste fasiten lengst bak, den som ingen fikk se.
– Hallo, Andersen, dette er fra Televerket, vi vil bare minne om telefonregningen som forfalt i forrige uke.
– Den er betalt, kunne Andersen si, selv om det var nytteløst å lyve om det, telefonen ble stengt to uker senere, etter at Andersen hadde vært i banken og prøvd å lyve seg til en kvittering på betalt giro, han løy om at den var betalt, jo faktisk er den betalt, jeg kan ikke noe for at dere roter vekk kvitteringer, slikt er straffbart, og nå venter Televerket, hva skal jeg gjøre, hva er dette for noe rot, kunne Andersen si. Løgnen ble alltid avslørt.

Men her nede, gjennom Tostrupkjellerens fredagssumming og stigende latter fra salongene, her er Andersen trygg. Selv om han lyver, her også. Det er utrolig at han har kommet unna med det. Andersen representerer riktignok Aftenposten, men ikke som gammel utenriksjournalist med brun fotovest, ikke redaksjonssjef med personalansvar, heller ikke som typograf med meninger som kan skremme enhver leder på flatmark.

Neida. Andersen er avisbud, han. Nattruta over Slemdalsveien. Og forøvrig er han registrert på Arbeidskontoret som ledig blikkenslager.
Andersen ble stamgjest på Tostrup ved en tilfeldighet. Det var en sein kveld på vei oppover Pilestredet han møtte på et muntert følge som plutselig bestemte seg for å snu sørvestover. Andersen fulgte med i stimen, og plutselig befant han seg midt i et lystig lutefisklag. Han presenterte seg overmodig:
– Andersen, Aftenposten.
– Hyggelig det, Andersen. Bli med på Tostrup, vi har pressekort.
Og brått var han med i gjengen på vei ned i kjellerdypet, mot bunnen av Oslo sentrum, bunnen av glassene, bunnen av sannheten, men likevel på topp. Andersen ble raskt lagt merke til som typen som kunne fortelle historier etter klassisk dramaturgisk modell, et språk som blir forstått i slike kretser:

– Men fortsett, da, menneske! Hva sa Castro?
– Ja, hva sa han, Andersen?
Og Andersen lente seg bakover, satte fra seg pjolteren, tente en Lucky Strike, blåste det første trekket mot en forbløffet ansamling bladfyker og utenriksaspiranter:
– Hva han sa? Jo, nå skal dere høre.

Det er selvsagt et mirakel at Andersen ikke er avslørt som bløffmaker for lenge siden, omgitt som han er av de beste og de mest gravende, de nysgjerrigste og de mest kritiske. Men 65-åringen har bygd opp et forholdsvis vanntett plott opp gjennom årene: Han forlot Aftenposten i 1974, pleier han å si. Han jobbet stort sett utenriks, pleier han å si. Det var andre tider før, den gangen Aftenposten hadde penger, pleier han å si. Problemet er at få eller ingen i Aftenposten husker tjue år tilbake i tid, derfor er han verken blitt avslørt av forsofne politiske kommentatorer eller av unge, sultne reportere som vil høre om røvertiden. Og gradvis har det bare blitt slik. Andersen er Andersen. Hei, Andersen, sett deg her. Hallo, Andersen, fortell om Cubakrisen. Heisann, Andersen, jeg må stikke, det er gallamiddag på slottet i morgen, må tidlig opp, snakkes, Andersen.

Det har vært andre tider. Det har vært tider med neglesprett på skifertak, pipebeslag som blåser sidelengs i kuling og regn, brunost på brødskiva i brakka klokka 1030, alltid klokka 1030, alltid i brakka. Andersen slo takplater, fikk hud som en elefant, han kunne regne ut antall takpappruller i hodet bare ved å kikke fra møne til møne. Men så, plutselig, disse nye reglene. Synet som måtte være perfekt, konsernsjefen som måtte beklage. EØS-avtalen, vet du, Andersen. EU-krav, selv om vi ikke er med i EU.

Her kan Andersen slå andre plater. Her nede sitter han og dikter seg en karriere, han drømmer seg et liv og ikke minst: Han blir spurt til råds. Hallo, Andersen, du, hva synes du om dette utkastet til sykehusreform, gi meg et pip, Andersen. Hei, Andersen, hils på neste års vinner av Melodi Grand Prix, alt er fiksa, vet du. Hei sveis, Andersen, fortell om gamle dager, da. Og han forteller, han får høre nyheter ingen andre får, han får nyhetene før alle andre, og han kjenner igjen nyhetene når han svinger bunkene av aviser opp i sykkelveskene, forsider som lukter ferskpresset, og Andersen nikker gjenkjennende: Joda, akkurat som de sa. Og noen ganger humrende: Joda, akkurat som jeg rådet dem til.

– Hallo, Andersen. Fyttihællvete, så klamt det er i dag. Det er regnet, vet du. Det er regnet. Vet du, jeg sendte to av mine lateste noksagter på kurs i forrige uke, pruster en redaktør i Dagbladet med kjøttpølseaktige, vibrerende lepper og lar den overvektige kroppen falle ned i sofagruppen. Hoftene hans velter seg over begge armlenene mens han fortsetter smattende på kanten av ølglasset:
– De kom tilbake fra kurset like kravstore som da de dro, bare at denne gangen hadde foreleserne satt griller i de små hodene deres på alvor. Framtidens journalister har bærbare datamaskiner og publiserer rett på oppringt datasamband, lærte de på kurset. Ut til folket, rett ut i stua. Det er framtiden. Fy for satan i hællvete, Andersen. Fy for faen som jeg avskyr disse konsulentjævlene og framskrittet deres, sier redaktøren, det renner en blanding av sikkel og ølskum langsetter utsiden av glasset, han ler en latter som forblir øverst i lungene:
– Vi burde sette fram skrivemaskiner i redaksjonen som påminnelse om at dette er et fag, og ikke en slags teknologisk kapprustning. En gang var vi fagfolk. Kunne uttrykke oss så knapt og konsist at en riktig god nyhet kunne få plass på foten hos ei brevdue. Ja, visste du det, Andersen, at under første verdenskrig var de viktigste nyhetsformidlerne brevduer? De drev med det på begge sider av fronten. Det var et hællvetes leven, agenter overalt. Amerikanerne, vet du, de stod tungt inne i Europa. Så hadde de disse brevduene. Fant fram overalt. Ei av dem fikk navn, Cher Ami, het hun, ble berømt, fløy tolv oppdrag fram og tilbake før og under krigen. Reddet livet til et kompani på to hundre soldater da hun kom fram med beskjed om at vestmaktene skjøt på sine egne. Hun ble tildelt en fransk orden for innsatsen, tenk det, Andersen, en orden! Men nå. Snart er det ingenting igjen, Andersen, snart kan journalistene skrive hele blekka fra desken, ingen er ute i felt mer, ingen menneskelig kontakt nødvendig, alle kan bli som oss, alle år bortkastet. Du og jeg vet, Andersen. Nye krav. Alltid nye krav. Skål, Andersen.

Det blir sent. TV2s lørdagssatsing har lagt seg til å sove på Buskerudbenken i Arbeiderpartiet. En erfaren utgave av Dagens Næringsliv blir påsunget «Å, Marie, jeg vil hjem til deg» av en barne-tv-stjerne med langt fra barne-tv-stemme. Andersen ser på klokken, det begynner å bli tid for oppmøte i distribusjonssentralen, Andersen skal bli en annen Andersen, den gamle kjedelige Andersen, han som går med avisen, som stempler hver tirsdag, som aldri har møtt Castro, som aldri har vært annet enn Andersen. Han hilser med håndflaten fra bardisken, på tide å gå hjem, de hilser tilbake. God natt, Andersen. Serræ neste fredda, Andersen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *