Sov nå, Thomas Ulrik.

Valle i Setesdalen, begynnelsen av mai 1978.
– Det var vel det jeg sa. Jeg sa jo det. De burde holdt seg hjemme, sier Thomas Ulrik Kristiansen til seg selv, skrur av radioen etter Dagsnytt, låser døren og slukker lyset. Attentater og faenskap. Nordmenn i Nord-Irland er redde etter de siste dagenes IRA-bomber. Men det er bare til pass for dem, de burde holdt seg hjemme, tenker Kristiansen. Snart får de ei bombe i huet, alle sammen, og det er bare til pass for at de ikke holdt seg hjemme.

Et kjøttmeispar holder leven i det lave furutreet utenfor. De stutte fuglekroppene har ikke falt til ro til tross for at det er kveld. Bekken ved uthuset suser flomstor og skumfylt, rasker med seg kvister og brune gresstuster fra kantene. Han tenker at han burde gå en runde med spaden i morgen for å vide ut den lille bekkesvingen, bare for sikkerhets skyld. Han burde det.

Thomas Ulrik Kristiansen legger seg tidlig hver eneste kveld. Klokken er nøyaktig 2106, det er fredag. Kristiansen lever et regelmessig liv, han kan se tilbake på sin tilværelse og med god samvittighet si at han ikke skylder noen noe. Det er en æressak å være skyldfri, hadde hans far sagt utallige ganger ved matbordet. Hva du enn gjør, Thomas Ulrik, sett deg ikke i gjeld. Ta ikke sjanser. Men det er noe som gnager nå. Kristiansen ser på klokken igjen, den har allerede blitt 2120. Han setter føttene i gulvet, puster irritert og tråkker inn på kjøkkenet.

Konvolutten på kjøkkenbordet er grå. Tidligere denne dagen snittet han den skarpt opp med tollekniven, leste brevet fort og la arket inn i konvolutten igjen. Kristiansen setter seg på kjøkkenstolen, puster tungt, myser på frimerkene. “Republica Argentina” står det i svart trykk mot fremmede blomster. Kristiansen har orden i sine mottatte brev. I vinduskarmen ligger én eneste regning, andre kvartal fra Televerket. Det er alt. Regningen blir betalt nøyaktig på forfallsdato: På kontoen er det dekning og vel så det, for den som sparer, han har, pleide hans mor å si ved matbordet. Det er ordning i Thomas Ulrik Kristiansens liv og konvolutter, men denne konvolutten, frankert med fremmede blomster, vet han ikke hvor han skal gjøre av. Folk burde holde seg hjemme, tenker han, trekker ut brevet og leser det om igjen.

«Ushuaia, Ildlandet, den 2. mars 1978.
Kjære Thomas Ulrik.
Årene har gått så fort. Jeg vet ikke om du husker det, men det var i 1949, og jeg tror det var i juni. Noen hadde overtalt deg til å komme på dansen på Sagatun. Du kunne ikke bli så lenge, du skulle legge deg tidlig, det var visst noe med din far, men den kvelden var så mild, den varte så lenge, og jeg har gjemt den kvelden som det beste jeg har. Vi var knapt førti år den gangen, husker du? Jeg var skilt, du var ungkar og hadde visst vært det alltid, og den kvelden på Sagatun skapte en så stor glede i meg, Thomas Ulrik. Hva var det som holdt deg tilbake? Hvorfor turde du ikke gå den veien med meg? Jeg tenker ofte på deg, og skal jeg være oppriktig har jeg i alle disse årene håbet å treffe deg igjen. Men jeg regner jo med at du er gift og har vært det lenge. Jeg håber ikke dette brevet skaper vansker av noe slag for deg, og din eventuelle hustru skal vite at det ikke ligger noe i mellom oss nå, hvis hun leser dette. Jeg ville ganske enkelt høre fra meg etter alle disse årene her jeg bor i utlendighet på den kolde enden av Syd-Amerika. Jeg ber så meget om unnskyldning hvis dette kommer ubeleilig.
Med de vennligste hilsner, Dagny.»

Thomas Ulrik Kristiansen bretter sammen brevet, legger det i konvolutten og kjenner at ryggen verker. Man skal ikke sitte krumbøyd, sa hans far alltid ved matbordet. Han hadde glemt denne formaningen noen minutter mens han leste brevet. Han kaster et blikk mot vinduskarmen, ser at regningen fra Televerket har forfall den tjuende. Det er et forfall på alt. Han hører sin fars ord fra matbordet: Folk burde holde seg der de er.

Kjøttmeisene falt omsider til ro. Bekken ble også mer stillfaren da nattefrosten kom og frøs kantene og tilløpet langt der oppe ved Middalen. Men den kvelden sovnet ikke Thomas Ulrik Kristiansen før ved midnatt, for han tenkte på at det alltid var hans far som sa saker og ting om hva folk burde.

7 tanker om “Sov nå, Thomas Ulrik.

    • Jeg er veldig usikker på om Thomas Ulrik evnet å være modigere enn han var. Jeg skulle så gjerne ha funnet en måte å bringe ham ut av dette på, siden han er en oppfunnet person skulle jo ikke det være så vanskelig. Jeg mener, han har nok penger: Han kunne betalt Televerks-regninga i banken på mandag og dratt til Ushuaia. Men var det slikt man bare gjorde øverst i Setesdalen i 1978?

  1. Han har dessverre «lært» litt for mye av sin far. Det er noen ting man «lærer» av sine foreldre som man ikke så lett gjør om på, så sant man ikke er bevisst om at det kanskje ikke er rett. Der ser jeg et lite lyspunkt hos Thomas Ulrik, det han tenker på der han ligger våken. Kanskje er det håp!?

Legg igjen en kommentar til Bente Avbryt svar