Gap opp, din jævel.

Under en finfin telefonsamtale blir jeg i ettermiddag et øyeblikk distrahert og oppmerksom på et svare leven nede i buskaset, det skvatrer irritert i en kjøttmeis, og jeg ser en blåmeis fyke iltert opp og ned en kvist. Et galant rødt bryst kommer til syne: Jovisst, en rødstrupe.

Så da hørte jeg altså rett på vei til jobb forleden morgen, jeg gikk Storgata og hørte munter sang fra mørket. Det var ikke de sedvanlige løse fuglene i Storgata, langt derifra, og heller ikke var det den kvinnelige morgenfuglen som pleier å stå naken for åpent vindu og synge «Shine on you crazy diamond» med ru og treffsikker stemme a cappella rett før klokken fem – hun synger som sagt bra, det er ikke det, jeg har mer stusset over valget av repertoar. Nei, det var rødstrupen, og den skulle ikke vært her nå, så det er ikke merkelig at det er oppstandelse i busk og kratt. Meisene har pleid å få ha matfatet for seg selv til det nesten er april, men nå er det nesten mars. Det var bedre før, synger de i kor.

Jeg har tenkt på dette med tannlegeskrekk, også. Egentlig har jeg tenkt like mye på det tilbakelagte og begravede syttitallet som på tannlegeskrekk, og for meg er det én og samme sak. På syttitallet var det mange som sa at alt var så mye bedre før. Det mest fascinerende er at de av dem som fortsatt lever, sier nå at ting var mye bedre på syttitallet. Jeg undrer meg over når de egentlig følte at ting var bra nok? Når var egentlig livet bra nok? Når var de menneskene de levde sammen med, og rundt, gode nok for dem?

At alt var bedre på syttitallet? Narr meg ikke til å le. Jeg var der. Jeg så dette forferdelige tiåret på nært hold, og jeg kan godt sammenligne det med tiåret etterpå: Det ble bedre på åttitallet. Jeg kan ta dette med tannlegene som eksempel: Jeg har kommet fram til at tannlegeskrekken handlet vel så mye om skam, angst for hva tannlegen kunne komme til å si som om angsten for selve smerten.

Men gjerne for meg, jøss bevares: Det var smerter involvert i ethvert tannlegebesøk før i tiden. Jeg kan huske den lammende, gnistrende følelsen når boret traff nervene. Det var som om noe eksploderte i hodet. Hele kroppen trakk seg sammen i konvulsjoner mens boret gikk og gikk og gikk. Og jeg forstår ikke hvorfor denne smerten var nødvendig. Bedøvende og smertestillende sprøyter og gasser var forlengst oppfunnet, men på syttitallet var det ikke snakk om slikt på de tannlegekontorene jeg frekventerte.

Det var kald krig i verden. Det var harsk sild, sur melk. Og så var det disse tannlegene: Hvitfrakkede eldre menn med brutale, tørre og oppsprukne fingre og hårete underarmer som førte sløve bor og avla skarpe moralprekner mens man spyttet blod og forholdt seg taus.

Det var nemlig moralpreknene som var verst, ikke smerten i seg. Gikk man til tannlegen med hull, var det fordi man hadde syndet. Man ble kryssforhørt om hvert eneste hull som ble funnet:
– Jasså, du har ikke pusset tennene? Du har ikke pusset tennene, du. Hvorfor har du ikke pusset tennene? Du vet hva som skjer dersom du ikke pusser tennene? Tennene dine faller ut, og gjør de det, er det ingenting annet jeg kan gjøre enn å gi deg gebiss. Du vil vel ikke ha gebiss, du som bare er elleve år? Du spiser kanskje Fox-karameller? Fox-karameller er det skadeligste som finnes for tennene, du er klar over det? Du er vel ikke en slik som spiser Fox-karameller etter skoletid, du er vel ikke en av dem som stikker på kiosken og kjøper Fox-karameller mens du egentlig burde vært hjemme og spist gulrøtter og saltfisk, er du vel? Nehei? Hvor kommer da disse hullene fra, annet enn fra Fox-karameller?

Det var et helvetes mas om disse Fox-karamellene. Javisst hatet jeg disse tannlegebesøkene. Hver gang jeg åpnet kjeften, var det ikke annet enn kjeft å få.

Men da åttitallet kom, virket det som om det skjedde noe i verden. Kanskje har det noe med at jeg da bodde i en større by med andre tannleger? Hun het Marie, skoletannlegen på Rosenborg. Og hun var snill. Hun spurte ikke om Fox-karameller, men dyttet bare amalgamen rutinert ned i oppdukkende hull, smilte og plystret og visste et og annet om verden. Hun sa ingenting om krembollene fra Rosenborg Dampbakeri, heller, selv om hun visste at vi skled ned bakkene på Møllenberg og kjøpte dem så snart vi hadde en blå tier i hånden. Plutselig var jeg bra nok. Og jeg kan ikke slutte å undre meg over det, til dem som sitter fast og forteller at alt var mye bedre før: Når er vi som lever her og nå egentlig bra nok for deg? Når var livet bra? Da vi vasset i snø, spiste harsk sild, fikk kjeft av tannleger med hårete underarmer og rødstrupene ikke kom før i april, og knapt nok det? Eller nå, når rødstrupene synger på morgenkvisten og det står brød til heving, og gatene er fuktige av lyst? Fuglene vet.

2 tanker om “Gap opp, din jævel.

  1. Så mye gjenkjennelig. Jeg var også til tannlegen på syttitallet. Og akkurat slik var det. I tillegg var mine foreldres tannlegehistorie til skrekk og advarsel. Men den fikk jeg ikke før lenge etterpå. Heldigvis. Og jeg forsto lett deres frykt for mine tenner.
    Som fikk en noe bedre behandling. Men jeg hadde det akkurat slik som du. Selv om tannlegen fra «gamle dager» var bytta med en som skulle være litt mer moderne. Noe han nok var, men det ligner ikke på den jeg bruker i dag, for å si det sånn. Det var mye skyld, lite bedøvelse. Og mengder med amalgam.

    Da mine foreldre var unge var det en tannlege, og han var beryktet. Han trakk heller enn å reparere.
    Det lønte seg best – var argumentet.
    Å si at de fikk gebiss i konfirmasjonsgaver er å overdrive, selv om jeg vet at også det skjedde, om enn ikke noen i min bekjentskapskrets. Men at de stort sett hadde gebiss fra 20 – 30 det er tilfelle. Noen også før. Når jeg tenker på det blir jeg helt matt. Det var elendig tannrøkt og elendige tiltak.

    Hvordan kunne det skje?
    Jeg er usikker på fremgangsmåten, men vi har vel alle opplevd å få gode tips i fra tannlegen, samtidig som munnen er full av hender og remedier – og du er helt uten mulighet for å gi et annet svar enn nikk og blink.
    Mine foreldre hadde begge gebiss i ung alder. De hadde begge sine egne tenner da de giftet seg ( 25). Men det var ikke uvanlig at alle tennene var trekt før den tid. Det som gjorde at de hadde sine så «lenge», var at min mor var fra et annet sted, og at far ikke hadde vært innom kontoret. De som aldri var der, var på en måte de som berga tennene sine…
    Det var fantes ingen regelmessige innkallinger, og slik jeg har forstått det, ventet alle i det lengste..
    Av den grunn hadde det samlet seg opp en del hull. Tannlegen gjorde et overslag og trakk alle i overkjeven. Kom inn med tenner, og ut igjen uten.
    Det endte med gebiss. Han fikk først. Så min mor. Hun fikk satt inn gebiss da hun var rundt tjuesju. Jeg tror det også starta i overkjeven. Senere trakk tannlegen også alle i underkjeven. Det var liksom ikke noe å redde.
    I følge mine foreldre forsvant da både de tennene med og de uten hull… Sannsynligvis mange uten.
    Det som har gjort meg aller mest betenkt er at så få gjorde opprør. Noen dro kanskje utabygds. Få om ingen satte seg opp mot «myndighetspersoner», som tannlegen på et vis var. Og det var sannsynligvis ikke så lett å få en tannlege til distriktet. Tilsyn og kvalitetssikring var heller ikke ord noen kjente. Og aller minst tok til orde for.

    Først når jeg ble kjent med eldre folk fra Østlandet oppdaget jeg hvor stor overlast de hadde lidd. De jeg ble kjent med var over femten år eldre enn mine foreldre, de er rundt nitti i dag, de har faktisk sine egne tenner, de hadde fått tannpleie og reparasjoner helt i fra førskolealder. Og det var vanlig praksis.
    Jeg fikk et lite sjokk. Det gjorde de også når vi fortalte historien…

    • Det er forjævlig forstemmende å lese om slikt, og det verste i moderne tid er jo at alle har visst om dette. Det ligger stoff til en hel dokumentar om dette i historien du forteller, og til de tusener av andre som hadde det slik i sine familier.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *