Kunsten å hanskes med kjærlighet og solbærtyver

Litt nedenfor.
Jovisst. Han kjente henne nå. Dette umiddelbare, krevende og samtidig totalt avslappede, denne leken og denne sorgen som kunne stå ved siden av henne som et dyr fra mytologien, stilisert som på baksiden av en romersk mynt eller et egyptisk relieff. Han visste at han snart kunne komme til å elske henne. Blikket hun sendte ham tvers over hagefesten – vidunderlig.
– Vi er oppdaget av vertinnen, du vet det? spurte hun og la munnen mot øret hans da de møttes i skogkanten.
– Ja, jeg fikk med meg noe sånt. Hun beklaget at hun ikke kunne servere solbærsaft i år, svarte han og strakte seg mot rosenbuskene.
– Hvilken av de rosene er til meg? Husk at du ikke skal plukke noen, det er forbudt, jeg vil ikke ha avskårne blomster, du må bare peke, sa hun og strakte fingrene langs den venstre håndbaken hans.
– Det er den regnvåte der, ser du den som ligger inneklemt mellom greinene og strekker seg opp, på tross av vær og vind?
– Den er så vakker. Og her går vi rundt som tyver om natten.
– Ja. Lovløse.
– Ja. Tilhørende.
– Du sa en gang at du følte deg valgt. Bestilt.
– Ja. Kom. Kom, så drar vi og stjeler resten.
På skogsstien der de gikk sammen, mens summingen fra høstfesten avtok, visste han at definisjon av å elske noen kan komme som små støt av taushet: Forbi en gren, eller under den regnvåte vekten av en bregne som lot oppsamlet kveldsregn gjøre den lyse kjolen hennes våt og mørk, eller hårstrikken hennes som hadde glidd ned, eller fortvilelsen hennes de gangene deler av livet tok skuffende tomme veier til hverdags. Han gikk bak henne på skogsstien og følte seg på befriende ville veier, og de var lovløse.
– Kysten er klar, hvisket hun og pekte mot buskaset.
– Ja, hvisket han tilbake, hvor langt var vi kommet?
– Til nederste gren, det var der vi slapp i går, og det er din tur.
Han raspet av en klase, la den i de fuktige hendene hennes mens hun satte seg på den våte marken, på jakken hans, stappet munnen full av bærene hun hadde fått og lukket øynene.

Rett bortenfor.
Vertinnen kikket mot den endeløse østhimmelen. Hun snuste ut mot løvet. Hadde det allerede vært frost? Det virket slik. Noen av de gjenværende hageblomstene hadde fått en knekk på kronbladene. Og svarttrosten hadde ikke vært å se på flere dager. Hun kikket bort på ham. Han satt i den håpløse, jordslagne kurvstolen og nynnet, spiste en skive med spekemat og gynget med den ene foten.
– Jeg tror ta meg faen at det allerede har vært frost, ser du kronbladene? spurte han og tok henne rundt midjen.
– Ja, og du er vakker, svarte hun.
– Hah. En gammel gubbe i en kurvstol som du ville kaste allerede i fjor?
– Gubben?
– Nei. Kurvstolen. Jeg elsker deg.
– Jeg så at du holdt deg for brystet ganske nylig, hva var det for noe? spurte hun og kikket ut på de gjenværende gjestene. De danset slow.
– Næsj.
– Jeg vil ikke høre noe «næsj». Hva var det for noe?
– Det samme gamle. Jeg lever vel et år til, svarte han og gav henne en skive spekemat.
– Det er én tablett for lite i dosetten. Jeg har sjekket. Du har hatt vondt.
– Jeg elsker deg for ditt snushaneri, pustet han mot himmelen.
– Og jeg deg. Hvor fant du denne innsmigrende musikken? spurte hun og fant hånden hans, den som strøk langs midjen hennes med de mykeste strøk, nå som den gang.
– «Kentish Town Waltz», mener du? Jo, jeg følger da med i tiden. Du ser da at de danser! Åh, herregud, jeg skulle ønske jeg kunne danse.
– Du har aldri kunnet danse, men at du var bedre til å danne opptakten, det vet du, svarte hun og trakk pleddet tettere rundt skuldrene hans.
– Det finnes et fellesskap der borte på kirkegården. Kjenner mange der, sa han.
– Du, ikke begynn nå.
– Jo, nå.
– Jeg vet jo hvordan du vil ha det.
– Ja, jeg beklager. Du vet jo det. Og disse solbærtyvene? Har du fått sagt dem noen sannhetsord? spurte han og gynget med foten.
– Ja. Jeg tror jeg rakk det i siste liten. Kom og legg deg nå. Vi har rene laken.
– My true love I have found, yeah, you my love I found, nynnet han og reiste seg:
– Det kommer nok en vår.
– Hva sang hun nå?
– Hun sang «you’re good to the things that I’m hopeless at».
– Legge oss?
– Ja.
– Kåt?
– Ja.
– Hvor kåt da?
– Kjenn.

En grå stripe av begynnende høstmorgen steg og ble til tunge, milde regnskyer. Den unge kvinnen låste seg inn, smatt opp på loftet, satte seg på sengekanten ved siden av kofferten. Det lå en lapp på koffertlokket:
«Håper dere har hatt en fin natt. Hvis vi ikke rekker å ta adjø før toget går, må du ha det så godt, vi sees neste år. Du vet hvor vi er. Vi skjønte vel at det var dere som stjal solbær. Jeg berget noe i siste liten, ta det med hjem som et minne. Vi håper det blir dere.
Ps. Du mistet mange hårstrikk i sommer. De hadde ikke mer rødt, men du kler gult, også.
»
På gulvet ved kofferten stod et lite glass solbærsaft, og en pakke gule hårstrikk.

Og det kom en vår. Den dag i dag går hun der nede ved elva og nynner på en epilog. Hun ser kanskje ikke like godt som en gang. Men hun husker like godt som før. Og det er da slett ikke sørgelig.

3 tanker om “Kunsten å hanskes med kjærlighet og solbærtyver

Legg igjen en kommentar til Sotengelen Avbryt svar