Skåltale

Noen setter hastig ut ny rødvin på bordene. Det surrer langs bordrekkene. En mann reiser seg, banker i glasset, og folk ser til sin forskrekkelse at han ikke kan ha drukket en eneste dråpe. Det svirrer et advarende blikk fra en pinnestol, og det legges en nødplan over øyekast i kryss fra en Chesterfield til en stressless.

Med rett rygg står han der, uten adresse i blikket, det er et skremmende syn. Det er som om han fraværende studerer et av rommets malerier før han rensker halsen med et høylydt ah og fokuserer blikket mot pinnestolen.
– Kjære jubilant! Til lykke med dagen! En slem onkel av deg bad meg takke for maten, noe jeg nå gjør. Han mente at skåltaler var noe jeg hadde utviklet til en egen kunstart, og folk flirer høyt bare jeg reiser meg ved bordkanten. Vi får se. Som eks her i huset kan jeg nå ta meg visse friheter som ikke falt særlig i smak før. Noe maten gjorde. Falt i smak, altså.
Forsamlingens tørre, usikre latter dør usynkront ut. Det surrer i en mobiltelefon som diskret blir skrudd over på lydløs. Han venter. Det oppstår en panikkpreget taushet som legger seg over i stabilt, apatisk sideleie. En kvinne med lyst, oppsatt hår bakerst i rommet ser forbløffet og skadefro over mot pinnestolen. Blikket i pinnestolen står på sin side naglet i gulvet.

– Jeg ser at gavebordet er fyldig og smakfullt. Bra. Det skal det være ved fylte førti. Til dem som undrer: Jeg skal bekjenne at livet mitt har gått videre. Endelig, vil noen si. Du var mitt forbilde, og jeg ble omsider mer lik deg. Tenk at det skulle ta så lang tid. Jeg skåler i Farris i kveld. Vannet i dette glasset bruker tjue år på å nå fram fra regnfall til foredlet form. Ikke ulikt meg. Men jeg skal bruke vesentlig kortere tid på å komme til poenget.
Det går et falskt, men høflig og utpint flir gjennom rommet.

– Så mange ganger spurte jeg meg selv: Hva er hemmeligheten ved slik suksess? Alt du så ved meg var brukt og slitt. Det var skrammer, hakk og mangfoldige års slitasje. Jeg var et reservedels-menneske, og byttet ut de delene som ikke fungerte med det jeg fant langs veikanten. Mer hadde jeg ikke råd til. Men ble jeg som deg, ville jeg støyende gått ut i verden, og jeg ville holdt store selskaper. Jeg skulle vært den beste verten, den som kysset folk på kinnet til farvel ved anstendig midnattstid og hadde avtaler om gjenvisitter, ikke den som rullet inn ved morgengry, måtte øses hjem og deretter måtte reparere. Så slik ble jeg, ved hardt arbeid og selvdisiplin. Og det måtte til. Men det måtte mer til. Jeg shoppet derfor egenskaper, stilarter, smykker, venner. Jeg brukte all min kapital på merkevarebygging, og livet mitt ble fylt opp med stadig større mengder ting som ikke hadde en eneste ripe i lakken. Alt var nytt: Nye venner. Riktige venner. Nytt hus – du har besøkt meg der. Ny bil. Den går fra null til hundre på få sekunder, ja – du har jo testet. Girstanga. For ikke å snakke om nye meninger, ja, alle disse nye og interessante standpunkter – alt var flunkende nytt og uten spor av levd liv. Men jeg skal betro deg noe: Jeg fikk det likevel ikke til, slik du gjør.

Det går en kunstpause. Det går to. Tausheten er knapt til å holde ut, den tapper rommet for luft, noen snapper etter pusten. Det virker som om han igjen studerer en nonfigurativ detalj på et av maleriene før han fyller lungene og fortsetter med fokusert blikk:
– Kjære jubilant. På denne dagen glitrer du sterkere enn noensinne. Det unner jeg deg, og jeg skulle ønske at jeg kjente hemmeligheten. Gode jubilant, ærede forsamling. Til lykke med dagen, og takk for mat. Måtte dere leve lenge i landet! sier han, hever glasset og får svar fra et oppsatt, lyst hår med blikk som lover full oppmerksomhet. Han tømmer vannglasset, snur om på hælen og vandrer langs bordkanten, blunker til en jentunge med musefletter, hun smiler tilbake, han går langsomt mot utgangsdøren og lukker den bak seg.

Det står en grufull taushet i rommet etter ham. En rødmussete onkel smiler fårete og drar i gang en høflig applaus på bakerste benk. Fra Chesterfielden fråder et taust raseri, og i stresslessen står skammen høy og rødt kledelig matchende langs armlenet. Pinnestolen er kald og tom. Noen setter hastig ut konjakk på bordene.

5 tanker om “Skåltale

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *